mellom instinkt og fornuft 

«The rules of morality is not a product of our reason» David Hume

Utviklingen av moral er betinget av tradisjon og ikke som endel mener fornuft. Hayek understreker at moralen er utviklet gjennom kulturell evolusjon altså ikke konstruert av noe enkelt menneskes eller gruppes fornuft. Det argumenteres videre for at den kulturelle evolusjonen skrider frem av konkurranse heller en samarbeid. Kollektivt samarbeid fordrer at alle som deltar er enig i metoder og mål, dette mener Hayek ikke er noe levedyktig system da mennesker ikke er ensartet i sin oppfatning av metode og mål for utviklingen av sitt samfunn og kultur. Men gjennom konkurransen vil det mest levedyktige settet med regler vinne fram på bekostning av de mindre tilpassede regler. Adopsjonen av regler og moraler møter ofte motstand, men blir bare bredt akseptert og adoptert som et resultat av vår overlevelses mekanisme. Det han kaller «the fatal conceit» er troen på at man kan forme samfunn basert på rasjonell argumentasjon, Hayek mener at siden våre samfunn ikke er skapt av noens fortreffelige rasjonelle evner kan ingen heller endre dem med sitt briljante intellektuelle forsett.

Tradisjon og kulturell evolusjon har skapt vår sedvane og oppfattelse av rett og galt og alle våre etiske rettesnorer som har kontinuerlig forandret seg gjennom tidene.Kulturell evolusjon omfatter alt som ikke er naturlig som språk markeder moralske regler og penger men også andre institusjoner som familier og sivilsamfunn. Sedvane og atferd er annerledes i forskjellige samfunn, når da noen samfunn lykkes langt bedre i å skape bedre forhold for sine medlemmer er dette et resultat av konkurrerende vaner og organiserte strukturer. For å oppsummere mener Hayek at våre samfunn skapes av evolusjonistiske mekanismer som inneforstått ligger mellom instinkt og fornuft. De er langt fra instinktive, våre instinkter er ikke i samsvar med rådende moralske retningslinjer, tvert imot har vi blitt nødt til å fortrenge en hel rekke instinkter for å etablere våre moderne sivilisasjoner. De er heller ikke drevet frem av fornuft da de ikke er designet av noen men drevet frem av uforutsette begivenheter, og utvikling gjennom generasjoner som ingen har mulighet til  å forutse.

Opprinnelsen til rettferdighet,eiendom og frihet 

«Men are qualified for civil liberties, in exact proportions to put moral chains upon their appetites: In proportion as their love of justice is above their rapacity» -Edmund Burke

den private eiendomsretten er kjent så langt tilbake som den Gresk-Romerske antikken(antagelig er den langt eldre), antikkens sivilisasjon erkjente at uten eiendomsrett er det heller ingen individuell frihet. Aristoteles var en tidlig forkjemper for retten til privat eiendom i motsetning til Platons mer kollektivistiske oppfatning av eiendom. Rundt middelhavsområdet vokste det frem sivilisasjoner som anerkjente et naturlig privat privelegium til å benytte seg av ressurser som det faller naturlig at individet har råderett over. Individet kunne  i denne sammenheng fritt produsere både til eget bruk eller handel  og benytte seg av sin egen kunnskap uten samtykke fra lokale politiske ledere. Når romerriket var en republikk var senatorene ofte opptatt med å drive kommersiell handel og derfor ble den private eiendomsretten befestet i romersk lov. Når det ble et sterkere og mer autoritært keiserrike opplevde det en stagnasjon.

Senere i europeisk historie kjenner vi til at de sterke myndighetene under føydal systemet undertrykket privat initiativ og at man ikke opplevde en sterk utvikling av vår sivilisasjon før myndighetene ble svekket av forskjellige årsaker. Det er en logisk slutning av disse eksemplene at privat initiativ ikke bør undertrykkes om vi ønsker å skape et dynamisk selvutviklende samfunn, og dertil at man bør skape incentiver for å fremme  disse private initiativene.

John Locke hevdet at der det ikke er eiendom er der heller ingen frihet. Han mente at forskjellen på et sivilisert samfunn og et barbarisk samfunn ligger i det faktum at det ene anerkjenner eiendom og det andre ikke. David Hume mente at den moderne verden ble sivilisert gjennom handel og at det ikke var tilfeldig at det var i de små italienske fyrstedømmene man opplevde en renessanse og at man fikk den industrielle revolusjonen i en relativ lite autoritær engelsk stat. Der hvor man har sterkt styrte myndigheter vil man ikke få slike utviklende nyvinninger disse evolusjoner er forbeholdt samfunn der individer kan få utfolde seg relativt fritt.

instinktet og fornuften gjør opprør

Rene Descartes og Rousseau sto for en rasjonalisme som totalt avviste tradisjon og kulturell evolusjon. Denne rasjonalismen kunne meisle ut sannheter ved å gjøre såkalte fornuftige deduksjoner fra en sannhet til en annen. Descartes kunne således lage nye lover nye språkk og en helt ny verdensorden bare ved å bruke sine fortreffelige deduktive evner.Denne kartesianske systematikken neglisjerer også andre motstridende bevis og er den rake motsetning til hva man kaller empirismen som for eksempel britiske filosofer som David Hume, John Locke og Isaac Newton var tilhengere av.  Rousseau gikk så langt som å mene at selve moralen og de tradisjonelt  betingede etiske rettesnorene som hadde sivilisert hele samfunnet,og som er den mekanismen som først tillater menneskelige samfunn å ekspandere var uforenlig med frihet. Rousseau så friheten som en slags naturtilstand hvor alle instinkter skulle få fritt utløp. Disse nye absurde tankene fikk godt fotfeste og førte til en rekke konstruktivistiske tanker. Man ble ofte mistenkelig innstilt til gamle tradisjoner og begreper av frihet, hele den veletablerte moralen ble det stilt spørsmålstegn ved og dette var med på å bane veien for den irrasjonelle sosialismen.

Men også såkalte nålevende liberale tenkere tenderte mot slik konstruktivisme en tro om at man kunne skape fremtidens menneske. Jeremy Bentham og mange såkalte moderne liberale er endel av denne tradisjonen, hvor enn forskjellig de er fra kommunistene bruker de også en konstruktivistisk teoretisk tilnærming og ser ikke ut til å i tilstrekkelig grad anerkjenne den kulturelle evolusjon som de såkalte Old Whigs.

Hayek hevder at svært mange i moderne tid har tendert mot konstruktivistisk tenkning, og sosialistiske holdninger av alle slag er svært vanlig blant intellektuelle. Jo mer intelligens en har jo større verdsetter en betydning av intelligens og er på en måte blind for andre forhold. Disse intellektuelle ser ikke fornuftens teoretiske begrensninger, dette leder dem til å tro at de kan konstruere ett nærmest perfekt samfunn. Dette er en en av sosialismens største illusjoner, det er også en illusjon som ikke anerkjenner spilleregler og mekanismen i økonomisk utvikling. Keynes var en økonom av en slik støpning han mente at man kunne skape noe bedre her og nå. Han tok ikke med i ligningen noe slags langtidsvirkning av sine ideer som støttet en langt mer sentralisert byråkratisk styrt økonomi, sitatet «in the long run we are all dead» er i så måte illustrerende for hans manglende interesse for konsekvens.

mange såkalte rasjonalister søker seg fri moralske lenker og finner de tradisjonelle moraler som et hinder for deres frie utfoldelse. Denne frigjøringen er ikke av en art som er sammenlignbar med politisk liberalisme slik man kjenner den fra 1800 tallet. Men en langt mer radikal rasjonalisme som vil bryte med alt som er av ubehagelige tradisjoner hvor enn nyttige de er.  Hayek mener dette vil lede sivilisasjonen tilbake til en tid som ikke kjenner til verdien av eiendom og i praksis er «savage society with a headman» og han mener dette ikke er noen reell frihet men snarere en form for slaveri som ikke er en levedyktig og ekspanderende sivilisasjon men avsondrede og splittede stammefamfunn. Dette mener Hayek har er foranlediget av intellektuelle som har som tidligere nevnt feilet i å se begrensningene til fornuften, og som i sin tur har neglisjert de faktorer som har tillatt store ekspanderende samfunn. ¨

The fatal conceit

Hayek mener at Rousseau inspirerte tanker om «sosial rettferdighet» er et rasjonelt krav, som aldeles ikke hører hjemme i både økonomisk og kulturell utvikling. Han mener at ingen kan designe et samfunn fordi det er en spontan orden som ikke kan lages av et byrå eller noen utmerket filosof eller politisk ledelse. Han nevner videre at slike tanker har ført til en grov misoppfatning av hvordan markeds ordenen fungerer, mange slike sosialister hevder at noen har skapt det kapitalistiske samfunn for å kunne opprettholde priveligiumer og posisjoner, noe ingen har gjort da det er en spontan orden og ikke bærer noen signatur. Som nevnt ovenfor har menneskelig rasjonalitet visse begrensninger, økonomien kan ikke sentralstyres fordi planleggernes fornuft ikke kan vurdere ukjent informasjon den ikke kjenner til. Markedet er drevet av disse ukjente informasjonene som ingen har oversikt over, det er et for komplekst system for vår fornuftsevne. Som redegjort for ovenfor er markedet skapt slik moralen og språket er av en spontan orden, det Hayek kaller for kulturell evolusjon.  Dette skjønte tidligere tenkere som David Hume og Adam Smith for godt over 260 år siden, nye tankestrømninger har tvert i mot på tross av tidligere visdom opphøyet denne fornuften og ikke tatt nok hensyn til den visdom som man kjente til tidligere.

forgiftning av språket

mange begrep som i dag brukes og da  i særdeleshet begrepet «sosial» i alle dets former også «sosial rettferdighet» og herunder «sosialdemokrati» er spesielt forvirrede begrep. Ordet «sosial» er ifølge Hayek et slags cyanid for språket fordi det er strippet for sin mening. Det kommer fra det latinske «Societas» og betyr «kompanjong». Når man har benyttet dette begrepet som et slags substitutt for «godt» og «rettferdig» noe som i seg selv er betenkelig, har man tillagt begrepet egenskaper som faller utenfor dens opprinnelige betydning. Det så rotete at det nesten er umulig å benytte det til et edruelig og sannferdig formål.

Reklamer

Før hanen galer av Jens Bjørneboe er en fortelling like grotesk som den er virkelig, romanen er basert på den grufulle historien om nasjonalsosialistenes «vitenskapelige»forsøk med menneskeemner. Hovedpersonen er en vitebegjærlig nordmann bosatt for øyeblikket i Tyskland, kort tid etter krigens slutt. Han er bekjent med en eldre dame fru Eva Muller som jobber som flyktninghjelp for tyskere, hun kjenner til en forhenværende SS soldat som ligger på et pleiehjem da han er blitt invalidisert av en skade han fikk i fronttjeneste ved krigens slutt. Hovedpersonen avlegger denne SS soldaten flere besøk for å høre hans doseringer om filosofi, psykologi og øvrige beretninger fra hans tid i konsentrasjonsleirene. Slik får man innsikt i den ondskapsbefengte historien om behandlingen av det man kalte «forsøksrotter» gikk til.

Max er en av de personene man tidlig blir så uheldig å måtte stifte bekjentskap med i denne fortellingen, han er en avstumpet forhenværende SS soldat som legger for dagen en slags kynisk men plebeiersk omgangsform med både hovedpersonen Jens og hans øvrige omgivelser. Max er av baltisk opprinnelse, på tross av hans mindre omgjengelige karaktertrekk har han et sterkt behov for taletid. Denne trangen får han anledning til stille til lags, når han møter Jens og slik starter  fortellingen å omgripe det uhyggelige euthanasi/dødshjelp  programmet. Max  utstråler en gold kynisme som han i det vide og brede rettferdiggjør gjennom sin stoisk-filosofiske overbevisning. Han hevder at det er helt naturlig å bukke under for sine tilbøyeligheter i hans tilfelle en sterk voldsentusiasme, han snakker om viljens ufrihet som ifølge han selv består i at alle mennesker gjør det som gir dem velbehag og tilfredsstillelse. Hvor enn rasjonelt dette høres ut er det en kald uhemmet filosofisk tilnærming som i sin natur er blottet for moralske hemninger av noe slag. Det er blandt annet gjennom en slik villfaren rasjonalisme han rettferdiggjør sine synspunkter vedrørende rasehygienske tiltak, ved å utslette svake og belastede mennesker fra genbassenget vil man oppnå et renere, sterkere og mer overlevelsesdyktig folkeferd.

Heinrich Reynhardt er en vitenskapsmann vi blir kjent med gjennom hans kones beretninger, Reynhardt var en lege og vitenskapsmann, selv om han arbeidet for SS ble han motvillig medlem av legionen og bærer ikke uniformen med stolthet slik Max gjorde. Heinrich er ivrig i sin vitenskapelige innsats, Han utfører en hel rekke eksperimenter og jobber kontinuerlig med sine inhumane beskjeftigelser. Utenfor arbeidsfæren lykkes han imidlertid å opprettholde en slags fasade slik at hans kone tror at han er en hederlig vitenskapsmann med sunne idealer. Dette er selvsagt langt fra den nakne sannhet, og det er å tolke slik at hans motstand mot SS ikke hviler på moralske standpunkter men mest på hans ansikt utad og spesielt i forhold til familielivet. Bjørneboe problematiserer dette forholdet på en særlig god måte, det er etterlatt svært liten tvil om at Heinrich er en mann med flere ansikter.

Dette i motsetning til Hans venn Paul SS offiseren som har slått seg frem med politisk kløkt og steget i gradene, han er nesten stolt av å drepe jøder, sigøynere og hvem det enn måtte være. Han begjærer kun penger og makt og virker til å ta svært liten notis av hva slags bedømmelse han måtte møte hos allmennheten.Paul tiltrekkes av makt, Mens Heinrich på sin side kun hevder å ha en vitenskapelig tilknytning til det fryktede SS er Paul selve personifiseringen av den tradisjonelle monsteroppfattelsen av denne ondskapens sammenkomst av en organisasjon. Det er imidlertid et stort «twist in the plot» Paul prøver å flykte fra Tyskland til et nøytralt naboland (formodentlig Sveits) med Samuel Goldman en jødisk barndomsvenn. Han blir senere tatt til fange og internert i den leiren han så aktivt tidligere har regjert som kommandant.

 

Før hanen galer var i utgangspunktet ment som et skuespill som det norske teater ga mer eller mindre klart uttrykk for å ikke ville gjøre seg bekjent med. Den ble senere derfor skrevet om til en roman. Før hanen galer er en meget godt fortalt historie om en meget uhyggelig real-historisk begivenhet.Den skraper så vidt i overflaten på de moralfilosofiske emner som euthanasi programmet skapte. Bjørneboe viser her på en beundringsverdig måte hvorfor man må vokte seg for kynisk-rasjonalistisk tenkning. Jeg er av den oppfatning at denne romanen skildrer behovet for moral og etikk tradisjon meget godt. Inget menneske eller gruppe med mennesker bør kunne bruke sin rasjonelle evne til å bestemme over liv og død på den måten og herunder heller ikke vurdere andre menneskers verdi på noe grunnlag. Disse handlingene er av samme natur som man finner i noen av Voltaires skildringer av de inkvisitoriske forfølgelsene i tidligere tider (tidlig 1700-tall).

Romanen kan føyes inn i rekken av gode bevisførsler på spørsmålet om hvorfor kollektivistisk tankegang er  tilbøyelig til å føre til utstrakt ondskap. Ved å frata individet suverenitet og kun gi kollektive rettigheter, åpner man en ondskapens sti mot den største despotisme. Det finnes utallige eksempler av forskjellig art Nasjonalsosialismen, Sosialismen og Kommunismen bærer alle disse fellestrekk om enn hvor forskjellig de er av sin natur. Deres neglisjering av Individet som suverent vesen og de naturlige fellesskap, er i praksis undergravelsen av mekanismene som etablerer moral og etisk fatteevne.

Preben Motland

 

Voltaire: Filosofiske brev

Posted: mars 15, 2012 in Filosofi

Voltaires «filosofiske brev» er en redegjørelse av Engelsk kultur, tradisjon, toleranse og politisk praksis.Det ble først utgitt i 1733 under navnet «Engelske brev» , opplysningtidsfilosofen Voltaire dro til England etter et mindre hyggelig opphold i Bastillen. Under dette oppholdet lærte han både det engelske språk og deres kultur å kjenne meget godt.En utilslørt anglofil holdning kommer til kjenne i ganske stor grad, Han opphøyer både den engelske religionsfrihet, De engelske forhold mellom adel og borgere,Deres filosofi og filosofer og også deres parlamentariske system. Han fører et lettfattelig språk i polemisk stil hvor han går til angrep på blandt annet den franske katolisismen (herunder undertrykkelsen av hugenottene) Han mener den katolske kirke har delvis despotiske elementer. Videre mener han at engelskmenn har skapt selve friheten og at deres indre stridigheter har ført til frihet mens Frankrikes indre stridigheter langt på vei bare har befestet deres slaveri. Voltaire peker også på at den engelske borger har en langt mer respektabel stilling og nyter en langt høyere status enn man gjør i Frankrike. selv om England er et klassesamfunn var det mer meritokratisk enn hva Frankrike var, En kjøpmann kunne være en kjøpmann å være stolt, han trengte ikke adelstitler for å nyte en respektabel stilling.

Den religiøse toleransen har fått stor plass i denne utgivelsen, han mener at den engelske kultur har et langt mer tolerant syn på andre religiøse sekter. Han peker på at det også i perioder har eksistert religiøs forfølgelse I England men at denne på langt nær bærer det samme preg som den nærmest totalitære makten katolisismen hadde i Frankrike. Han sier «Hadde man hatt en sekt ville den vært despotisk hadde man to ville de røket uklar med hverandre men i England har man 30 sekter». Det at prestene utdannes på universitetene og holdes borte fra korrupsjonen i hovedstaden er også noe han mener er ytterst fordelaktig, i Frankrike hadde man hatt et problem med moralske utskeielser av praktiserende prester, i England var dette stort sett forbehold teologistudentene.

historien om William Penn er en meget interessant fortelling,han kom fra en velstående familie som kongen skyldte penger da faren hans døde arvet han utestående penger fra kongen. Kongen betalte ikke William Penn men presenterte han for et sjenerøst tilbud om å få en stat i Amerika. Denne staten ble oppkalt etter dens eier William Penn og ble kalt Pennsylvania.Penn var en kveker som var overbevist i sin tro på at man burde ha religionsfrihet i full utstrekning derfor ble det i hans delstat ingen forfølgelser. Derfor ble og  blir fortsatt dens største by Philadelphia kalt «the city of brotherly love» den dag i dag, dette var et område som klarte seg veldig godt økonomisk og var driftet meget godt av kvekerne som i et betydelig antall emigrerte hit.

De engelske filosofer er ifølge Voltaire de ypperste i hele historien, de feil som han mente de franske rasjonalistene hadde begått og hær i særdeleshet Rene Descartes mente han at de engelske mekaniske empiristene hadde lagt seg i selen for  år rette opp i med stor flid. Han nevner Francis Bacon, John Locke og Isaac Newton. Spesielt legger han vekt på Descartes oppfinnsomme men dog uvitenskapelige hjernespinn angående tyngdekraften noe han Descartes refererte til som impulser. Men også den mye omtalte dualismen altså skille mellom sjel og legeme får gjennomgå Voltaire hevder at John Locke og Bacon hadde et mye mer edruelig syn på sjelen. Voltaire var imponert over skeptisismens metafysikk han hadde ikke noe særlig sans for den franske rasjonalistiske metafysikk som han mente i stor utstrekning var en rekke velformulerte fantasifoster. Han skal også ha uttalt at det Franske akademiet ikke produserer avhandlinger men har «gitt ut 70-80 bind med komplimenter».

Preben Motland

Marcus Tullius Cicero er en av ytringsfrihetens tidligere martyrer, den velstående oratoren var jurist,politiker og en av de viktigere bidragsyterne til den stoiske filosofien. Til tross for hans utmerkede utdannelse som han fikk hovedsaklig i Roma og Athen var det svært lite selvsagt at han skulle få så mye makt som romersk politiker han tilhørte ikke den aristokratiske eliten som hadde for vane  å overføre makt innad i  sin egen elitistiske krets. Cicero fikk posisjon grunnet sine glimrende meritter fra talerstolen og de svært oppløftende resultater han oppnådde som praktiserende jurist. Cicero var svært konservativ han forsvarte republikken med en glød og innsats som har få historiske likemenn, ofte begrunnet med de romerske forfedrenes intensjon med republikken og de lover av Romulus og hans samtidige som for Cicero var selve republikkens sjel og substans.i en tale til Marcus Antonius skal han ha uttalt » I did not make you my enemy for my own sake but for the sake of the republic».

Cicero viste tidlig lovende talenter som jurist,Han forsvarte ofte den romerske republikkens integritet ved å angripe korrupsjon og annet misbruk og spott  av de tradisjonelle romerske lovene. Cicero var opptatt av rettferdighet men mest av alt var han opptatt av å bevare den republikken og skulle kjempe til sin bitre død i å forsvare den mot flere truende faktorer. Han ble drept etter sin siste feide mot Marcus Antonius, han fikk i denne anledningene sine hender spikret opp på senatets dør som advarsel til andre som ville tale han imot/forsvare republikken. Lenge før hans død hadde han vært sentral i avsløringen av den Catilinske sammensvergelsen mot republikken. Han fikk i løpet av sitt liv gleden av å inneha alle betydelige politiske verv aller størst prestisje oppnådde han da han ble valgt til konsul i år 63 f.kr.  Cicero hadde spesielt stor innflytelse og under maktkampen mellom Cæsar og Pompeius prøvde begge fraksjoner å få Cicero over på sin side på grunn av hans enestående veltalenhet og politiske innflytelse han var kjent for å med ordets makt overbevise senatet ved å vinne over «hearts and minds» for sin agenda. Både som praktiserende Politiker, Jurist og Filosof var Cicero en av Romas fremste menn og får i historien en svært sentral plass for mange viktige begivenheter. Selv Augustus som i stor grad var ansvarlig for hans død sa til sitt barnebarn «Cicero was eloquent, eloquent and a lover of his country».

Det hersker svært liten tvil om Ciceros patriotisme han skal ha uttalt i en polemisk tale mot Marcus Antonius etter at han hadde slått fred med Brutus og Cassius (som forøvrig var nære venner av Cicero) «to kill the father of your country is even worse than killing your own». Dette var innlemmet i innholdet i en tale hvor han forsvarte sin allianse med Brutus og Cassius (han deltok forøvrig ikke i henrettelsen av Julius Cæsar) som Antonius unnskyldte i ettertid.Cicero gjorde et iherdig forsøk i å forsvare den Romerske republikken og dens forfatning etter at Cæsar var blitt likvidert, dette endte med at han som en genuin romersk patriot endte opp henrettet av keiserens menn med sine hender spikret solid på senatets vegger. Hans ettertid skulle verdsette hans innsats i alle hans virkefelt.

i år 60.fkr ble det vedtatt en lov som ville frata enhver romer sitt statsborgerskap om han drepte en annen romer, Tidligere hadde Cicero fått 5 konspiratører drept i sammenheng med den Catilinske konspirasjonen. Dette førte til at Cicero i noen kretser fikk mange fiender som også gjorde anstøt mot han. Han ble derfor nødt til å dra i eksil og ble fratatt all sin eiendom, det var under denne perioden han studerte filosofi og ga i denne sammenheng viktige bidrag innen den filosofiske retningen kalt stoisismen. Stoisismen er en gresk-hellenistisk filosofisk retning som fokuserer på logos (fornuften) som den ytterste menneskelige evne. Betydningen av følelser er kraftig nedvurdert, Kaldblodighet og rasjonalitet har forrang alltid. Stoikerne mener at siden naturen er rasjonell er også menneskene det, de ser dette som en naturlig orden. De mener også at man må akseptere døden på et rasjonelt nivå og noen stoikere tar selvmord når de føler seg ydmyket eller opplever nederlag. Stoisismen var bredt akseptert i romerriket, romerne fant den svært tilpasset sitt samfunn.

Cicero som orator og retoriker

 Cicero skriver i de oratore at opprinnelig var filosofi og retorikk et og samme fag og at retorikk bør læres i forbindelse med filosofi og jus. Han mener også at retorikken har en særlig oppgave i det å lære folk skikk og bruk og bringe videre sunne seder og gode lover. Mange mener at Cicero selv var en av  historiens beste retorikere, i alle fall utøvde han en særlig overbevisene innflytelse i sin samtids romerske senat.»but what was in my sad and forlorn complaint- except what i had to say in return for the position to which the senate and Roman people once elected me-which was insulting,which was not restrained and friendly? complaining about Mark Antony without using abuse- that took some self-control!esepcially when you had devoured the last scraps of the republic, when everything was for sale at your home in a most disgusting traffic».Dette er hentet fra en av hans taler i forbindelse med hans feid med Marcus Antonius holdt i senatet. Et godt eksempel på Ciceros  direkte polemiske stil som orator og politiker.Det er verdt å merke seg Ciceros bruk av honnørord, særlig er ord som republikken og forfedre hellig for han. Cicero legger ofte stor også stor vekt på motstanderes svakheter som i tilfeller over her. I den samme talen langer han ut mot Marcus Antonius noe overdrevne alkoholbruk på samme vis. Cicero mente at aristokratiets utskeielser og mangel på dyd var det som førte til republikkens ruin. Hans utgangspunkt var at den romerske republikkens struktur var overlegen alle andre styresett siden man hadde empiriske bevis på at det var den mektigste. Han så derfor ethvert brudd med romersk skikk og bruk som en potensiell trussel mot republikken som han genuint elsket og beskyttet til sin død.

kilder: Marcus Tullius Cicero: In defence of the republic  av Siobhan McElduff, London 2011

http://no.wikipedia.org/wiki/Marcus_Tullius_Cicero

Kjellermennesket som jeg tidligere har beskrevet på denne bloggen er en ikke navngitt misantropisk skikkelse fra Fjodor Dostojevskis Opptegnelser fra et kjelldyp. Denne personen er en asosial dyster og et sosialt sett mistilpasset individ. Dostojevski gir en glimrende beskrivelse av en type karakter det finnes en del av også i moderne samfunn, denne typen kjenner vi gjerne igjen som eksentriske gamle gubber som man gjerne ser på som sure grinebitere eller i det minste mindre tilgjengelige distanserte typer som foretrekker ro og fred fremfor utagerende festligheter og andre utskeielser. I Dostojevskis roman sliter denne personen med en dyp forakt for menneskets vesen, spesielt retter den sin skyts mot moralsk forvitring som tar form gjennom nihilistiske og rasjonalistiske fantasifoster. Men på en annen side ønsker denne personen å høre til samfunnet og en eller en annen sosial krets, mennesket er ikke skapt for isolasjon.

Det postmoderne samfunn er ikke særlig tilpasset denne typen mennesker og det blir stadig verre for de innadvendte å leve i sameksistens med et samfunn som stadig stiller strengere krav til sosialisering og kollektiv interaksjon. I Norge er individualister sett på nesten som et syke eller sinnslidende som trenger terapibehandling i verste fall medisinering. Har vi ikke plass til individet i dagens samfunn ? hvorfor er det blitt et sykdomstegn å ville være for seg selv på fredagskvelden og heller foretrekke klassisk litteratur fremfor bytur med kollegene ? Det er også verdt å stille spørsmålstegn ved om ikke denne gruppedreiningen er etisk uforsvarlig når den skviser ut intelligente og reflekterte såkalte eksentriske  individer.Disse nevnte individene opplever fysiologiske stressreaksjoner i samhandling med store ansamlinger av mennesker, disse føler i denne sammenheng ofte et stort ubehag når de settes inn i disse situasjonene og dette er viktig å skape en forståelse for. Et samfunn må ha plass til individuelt mangfold og det bør inkludere de individene som også holder seg for seg selv. De har ofte enorme ressurser herunder kan man nevne storheter som Albert  Einstein, Immanuel Kant og Ludvig Holberg. Sistnevnte skal ha uttalt at han fant sosialisering så traumatisk at han forlot forsamlinger med brekningsfornemmelser.

hvorfor burde man verdsette disse innadvendte eksentrikerne ? 

I en artikkel publisert i Time magazine tidligere i år tar man for seg de genetisk betingede karakterforskjellene mellom innadvendte og utadvendte mennesker. Artikkelen bygger på amerikansk forskning basert på forskjellene mellom disse to gruppene. Det viser seg at helt fra 4-6 års alderen reagerer barn forskjellig når de blir eksponert for samvær i store grupper. Noen trekker seg tilbake ved eksponering for alkohollukt og høyt støynivå. Disse resultatene foreslår at det er genetiske forskjeller som først og fremst skiller mellom disse personlighetstypene.Det er særlig interessant  å se på hva slags kvaliteter innadvendte personlighetstyper har, her kan man nevne en rekke faktorer herunder

  • høyere karaktergjennomsnitt under utdannelse
  • mer analytisk atferd som betyr at de også er bedre lyttere, de snakker mindre og tenker mer med andre ord.
  • de er ofte mer reflekterte enn utadvendte personer da de gjerne bruker mer tid for seg selv.

Artikkelen hevder videre at innadvendte personer lever i en utadvendt verden som gjør det særlig vanskelig for dem å tilpasse seg, i denne anledning har Time magazine intervjuet et par relevante personer. En forsvarsadvokat svarer at hun ikke kan være sosial og utadvendt men har for å tilpasse seg samfunnets realiteter lært seg å spille roller som om omverden var et teater. En annen Time journalisten har intervjuet er en foreleser ved Harvard universitetet som sier at etter han har foretatt forelesningene sine blir han så stresset at han ofte tilbringer flere timer helt aleine på kveldstid som en slags avspenning. Artikkelen understreker et viktig perspektiv nemlig det at man har stor nytte av innadvendte personligheter også i næringslivet eksempelvis nevnes Bill Gates og Obama. Det pekes videre på at mange slike personligheter er godt skikket for arbeid innen forskning og utdanning.

har vi plass til Dostojevskis kjellermenneske? 

for å bruke et orwellsk begrep så er det å være sosial newspeak, alt som er sosialt er bra og de som vil holde seg utenfor dette enorme altoppslukende kollektivet er da en form for umoralske avvikere i manges øyne . Dette resulterer i et samfunn hvor en av de to nevnte personlighetstypene er tydelig favorisert i forhold til den andre. De som er innadvendte og som en konsekvens har en begrenset omgang med andre mennesker blir i beste fall sett på som sære og eksentriske. Mangfoldighet er et politisk honnørord man hører folk stadig ta i munnen men har dette begrepet noen substans i det hele tatt? er det bare de som roper høyest som skal høres i politikken?

Bør ikke vi som fellesskap vise asosiale individer nok respekt til å i det minste la dem være tilbaketrukne, men likevel ikke uønsket i arbeidslivet fordi de ikke er såkalte «lagspillere». Vi lever i et samfunn som krever stor åpenhet, men som redegjort for tidligere er det ikke alle som er genetisk anlagt til å være åpne personligheter, da er det nødvendigvis snakk om sykdom som i noen tilfeller av Aspergers syndrom eller andre kognitivt fungerende autister. Men også helt vanlige mennesker med genetisk disposisjon for å bare være innadvendt disse bør ikke medisineres med stemningsstabiliserende og benzodiazepiner eller tvinges i terapi, men på en annen side er det nødvendig i visse tilfeller men det sømmer seg best med  en viss tilbakeholdenhet med slike midler. Er det for forvirrende for den sosialdemokratiske maskinen at man kan ha flere forklaringer på de samme symptomene eller bør vi i anstendighetens navn respekteret individet som noe annet enn et nummer i folkeregisteret?  Jeg er av den klare oppfatning om at vi må bevare individets integritet, underforstått skape en utbredt aksept for et mangfold av personligheter også de som velger til en viss grad å isolere seg bør ha krav på de samme muligheter. Mangfold og pluralisme må ha et reelt innhold også utenfor politiske festtaler slik jeg ser det har vi ennå utfordringer på dette området.

jeg har intervjuet et tilfeldig utvalgt kjellermenneske, Tom Eirik Olsen er bosatt i Sandefjord og går på videregående skole. Han er forøvrig artist og «Die hard» Star wars entusiast.

 jeg startet med å stille spørsmålet «hvordan opplever du sosial interaksjon ?» 

Kjellermennesket: I mitt tilfelle opplever jeg det ofte unødvendig.Jeg er ikke særlig anlagt for lengre samtaler om fotball resultater, paradise hotell eller hva folk spiser til middag. likevel er sosial interaksjon nesten like vanskelig å unngå som sand i en ørken. Desverre  blir man støtt og stadig nærmest tvungen til sosial interaksjon, da spesielt i tilfeller med det offentlige. Noen av disse såkalte statlige tjenestene kan man benytte seg av på internett, men det finnes jo unntak som om man skulle være så uheldig og få besøk av mørkkledde tjenestemenn med ransakelsesordre. Jeg har litt vanskeligheter med å omgås mennesker jeg ikke kjenner og skulle snakke med dem, men dette kan til tider være en god opplevelse. Dessuten har jeg ett sosialt behov som må stimuleres nå og da.

 Undertegnede: «føler du at samfunnet er tilstrekkelig tilpasset dine indivduelle særegenheter ?»
Kjellermennesket: Nei, jeg bor heldigvis i ett land med kroner nok til at vi har muligheten til å tilrettelegge for individuelle særegenheter, dette drar jeg nytte av i skole sammenheng. Men enhver som har hatt noe særlig med nav å gjøre har nok lagt merke til at individuelle særegenheter ikke eksisterer på disse kontorene i kontortiden. Tilbake til skole, her finnes det så vidt spor av tilretteleggelse for individets ressurser. Vi har alt for store klasser, og dermed alt for mange individer pr lærer, med nesten ingen tiltak for de svakeste og sterkeste elevene.
 
Undertegnede: hvordan reagerer du på store folkemasser ?
Kjellermennesket: I den grad det er mulig unngår jeg større folkemasser så ofte jeg ser en. Jeg drar eksempelvis aldri til byen for å feire nasjonaldagen vår. Jeg anser en nesten full buss som en folkemasse, så man kan med sikkerhet påstå at jeg reagerer negativt på store folkemasser.
 
undertegnede føler seg forpliktet til å følge opp med å spørre om Kjellermennesket av patriotiske grunner føler seg forpliktet til å gjennomføre en stille feiring hjemme i fall det blir for påtrengende i offentligheten? 
Kjellermennesket: Når foreldre er utslitt etter tivolibesøk, støy og sukkerspinn drar jeg gjerne på meg litt penere tøy for å ta noen øl i sentrum. Men jeg har aldri feiret den alene selv, jeg har vært alene og stille på 17 mai før. Men kan ikke erindre og ha feiret noe særlig ved disse tilfellene.
 
avslutningsvis spør undertegnede hvordan kjellermennesket opplever det å samarbeide med andre mennesker i diverse sammenhenger? 
Kjellermennesket:Det å jobbe med andre mennesker er ofte problemtatisk for meg.Som nevnt tidligere er ikke sosial interaksjon noe jeg har ett veldig godt forhold til. Dessuten må jeg ofte jobbe med mennesker jeg samarbeider dårlig med av psykososiale årsaker, og andre forskjellige grunner. Jeg foretrekker å jobbe alene, da er jeg selv ansvarlig for resultatet og har større frihet angående arbeidsprosessen. Motargumenter for å skulle jobbe alene er samarbeidspartene sine eventuelle gode innspill, samt arbeidsfordeling om resten av gruppen er kvalifisert for dette. Jeg har ved flere tilfeller i skole sammenheng følt at resten av gruppen har senket nivået på resultatet av produktet. Jeg driver med musikk, i flere grupper, å det har stort sett gått veldig bra. Men i disse tilfellene har bare hatt å gjøre med mennesker som jeg går godt overens med og kjenner personlig.
 
Preben Berg Motland  

Kilder: The power of introverts.  Time magazine 6. februar 2012

Opptegnelser fra et kjellerdyp av Fjodor Dostojevski

intervju av Tom eirik Olsen 13 mars 2012. 

Fjodor Mikhailovitsj Dostojevski var en av verdenshistoriens  aller mest briljante forfattere, han er mest kjent for en estetisk vakker språkføring som overgår det meste som hittil er kjent. Han skrev romaner på midten av 1800 tallet, Disse skildrer som regel det før-revolusjonære Russland og dets jordbrukssamfunn. Sammen med Tolstoj og Turgenjev er han en av de aller beste tilgjengelige historiske kildene fra denne epoken. Men hva er det med Dostojevski som gjør at unge mennesker fortsatt leser hans enestående verker. Er det hans svarte humor og levende skildring av mindre tilgodesette  menneskers livssituasjon eller hans nærmest reaksjonære motstand mot forvitringen av religiøse og samfunns normer?

Hvem var Dostojevski ?  

Dostojevski var sønn av en lege fra den russiske lav-adelen. Han vokste opp i  det som var relativt trange økonomiske kår, hans far var kirurg og en voldelig alkoholiker. Dostojevski tilbrakte store deler av sin barndom rundt ett av Moskvas aller fattigste sykehus, der han fikk anledning til å tale med svært syke og skrøpelige menneskesjeler. Allerede da ble han svært opptatt av menneskers indre liv og frustrerende tilværelse. Han utviklet også en sterk symapti med fattige og nødlidende mennesker, noe som fremgår av innholdet i hans forfatterskap. Som forfatter opplevde han tidlig suksess, han ble lovprist etter debutromanen «fattige folk» og oppfølgeren «Dobbeltgjengeren». Hans liv tok imidlertid en dramatisk vending da han ble dømt skyldig i oppvigleri og revolusjonær virksomhet rettet mot tsar  Nikolaj den første i 1849. Han ble dømt til døden men ble senere benådet og dømt til å sone ti års straffearbeid i Sibir. Her opplevde han all slags nedrige mennesker,  den vilkårlige bermen av utskudd fant han særdeles eiendommelig og interessevekkende og denne perioden i «Ostrogen» i Sibir er skildret i Opptegnelser fra de dødes hus, forøvrig en av tidenes beste beskrivelser av fangenskap og dens medfølgende ubehageligheter. Men også her gir Dostojevski uttrykk for sympati med mange av sine medfanger hvor enn lite ansett de ellers måtte være, det bør i parentes bemerkes at han ble en smule uglesett fordi han var adelig uansett om han aldri var en rik og velstående adelig. Etter at han ble løslatt fra tvangsarbeidet i Sibir blir han deportert til Kasakhstan hvor han utfører militærtjeneste. Siden flytter han tilbake til St Petersburg hvor han hadde tilbragt mesteparten av sitt voksne liv, denne epoken blir preget av dårlig økonomi og etterhvert utvikler han en voldsom spillegalskap som skulle sette sitt dype preg på hans senere liv. I frykt for gjeldsfengsel blir han nødt til å bosette seg i Tyskland for en periode, under oppholdet i Tyskland utvikler han en enorm hjemlengsel som gir seg utslag i en glødende nasjonalisme og ideer av panslavisk art. Han er ofte deprimert og spillegalskapen gjør seg fortsatt gjeldende i løpet av denne perioden skriver han derimot de fleste av sine storverker.  De fleste av hans største prestasjoner er derimot skrevet under sterkt tidspress i perioder han vært preget av alvorlig tungsinn og depresjoner, gjerne i kombinasjon med økonomisk trøbbel.

Dostojevskis ideer og reaksjon på samtidens samfunn

opptegnelser fra et kjellerdyp møter vi en mann dypt forarget over menneskets natur og samfunnets rotløshet.  Hovedpersonen er så lei av mennesker at han har stengt seg inne i en kjeller, hvor han kan begrense omgangen med menneskearten. Hans kjellertilværelse er en protest mot de stadig skiftende strømningene i samfunnet (polemisk rettet mot nihilister og romantikere)  men først og fremst mennesket i seg selv. Romanen er en utrolig mørk beskrivelse av filosofiske refleksjoner angående menneskesinnets mangfoldighet. Kjellermennesket sliter med en splittet personlighet han får innimellom et slags behov for tilhørighet sammen med andre mennesker, men dette blir alltid problematisk for hovedpersonen som til måls kommer på kant med de han støter på i sine sjeldne sosiale lag. i denne romanen som er en opptakt til hans senere storverker som forbrytelse og straff og idioten, støter man på en hovedperson som både hater og misunner andre mennesker. Dostojevski har blitt kalt en av den eksistensialistiske filosofis opphavsmenn dette er begrunnet i hans skjønnlitterære skildring av menneskesinnet i sin helhet og dype psykologiske forståelse av mellommenneskelig interaksjon.

Forbrytelse og straff  møter vi Raskolnikov som er en utpreget rasjonalist som kommer til at han må drepe en pantelånerske fordi hun ikke fortjener sin rikdom. Raskolnikov føler seg hevet over andre individer og begrunner dette med at Napoleon aldri ble dømt for drap fordi han var spesiell. Raskolnikov blir i ettertid plaget av dårlig samvittighet. «there is no prison as steelbound as the human conscience» dette sitatet er særlig beskrivende for mye av bokens indre handling. Raskolnikov blir derimot frelst og oppnår fred med seg selv når han møter den uheldige prostituerte Sonja som livet har behandlet noe urettferdig men som allikevel er fast i sin tro til gud. Som tidligere nevnt var Dostojevski en sterk overbevist nasjonalist han elsket alt som var russisk og på tross av at han var dømt for revolusjonær virksomhet, grenset han mot det reaksjonære når han forsvarte Tsaren i kraftige ordelag. Dostojevski verdsatte tradisjoner og samtidens fritenkere blir ofte noe polemisk fremstilt som ytterst komiske vesener som rasjonalistene i De krenkede og fornedrede. et begrep han ofte brukte var «man innfører ikke nye seder i gammelt kloster» denne konservative holdningen er gjennomgående i meget av hans forfatterskap.

Han mente at ett godt samfunn må være bygd rundt kristen moral og at andre revolusjoner utenom gud ender i den største ulykke. i De besatte skildrer han en rekke oppviglere av nihilistisk og rasjonalistisk art som er så opptatt av ideene sine at de ikke vil kompromisse på noe som helst. De vil endre samfunnet til noe de har tenkt ut med sin sunne fornuft og ender opp med å besegle sin egen undergang. Dette mynter på en konservativ filosofi som foreslår at det å skape et samfunn av noe som ikke eksisterer er ett dødsdømt og fånyttes prosjekt som aldri vil tjene til noe. Ifølge Dostojevski bør samfunnet være tuktet på kristne verdier som forsoning, nestekjærlighet, tradisjon og sedvane. Kjellermennesket er et godt eksempel for dette argumentet endringene i samfunnet og i folks bevissthet gjør ham forarget og rotløs. Det skaper et samfunn han føler seg totalt fremmedgjort i, samtidig har alle mennesker behov for å høre sammen med andre i fellesskap dette er et evigaktuelt tema som bør debatteres også i dag.

Preben Berg Motland

 

kilder:

et dikterliv av Geir Kjetsaa

http://no.wikipedia.org/wiki/Fjodor_Dostojevskij

Italias politiske partier kunne ikke forsones om tiltak for å redde økonomien, Italia som er eurosonens tredje største økonomi kan ikke feile uten at det får altfor vidtrekkende konsekvenser. Italias økonomi kan ikke reddes med såkalte «bailouts», og denne tilspissede situasjonen fikk misnøyen med Berlusconi til å nå et helt uakseptabelt punkt.En Statsleder som man med rette ikke var særlig fornøyd med, han hadde sikret seg makt ved korrupsjon og et styre basert på den største ufornuft man kan tenke seg mye likt det systemet man ser i Hellas. lav pensjonsalder, elendig skattepolitikk og politikere med suspekte økonomiske frynsegoder. Dette er ikke slik man kan komme unna med å styre Europas tredje største økonomi. i parentes bemerket så var også hans offentlig kjente seksuelle laster en nokså tung bør å bære for den jevne katolsk troende italiener. Han bar rett og slett visse likhetstrekk med en tidligere leder ved Marcus Antonius (Julius Cæsars nestkommanderende) som skulle ha kastet opp  i senatet og på den måten vekket stor avsky. Under stort press valgte så Berlusconi å trekke seg, etter utallige nederlag og titalls mistillitsvotum hadde underhuset vendt ham ryggen.

parlamentet synes ikke å kunne enes om en ny regjering på parlamentarisk grunnlag å man valgte da å innsette den tidligere sentralbanksjefen Mario Monti. Som politiker virker ikke Mario Monti som noen politisk magnet retorikken hans er ifølge mange kjedelig, men innholdet er fornuftig og Monti virker som en mann som genuint ønsker å reformere Italia ved å etablere sunne økonomiske strukturer. Han tror ikke på «quick fixes» men ønsker å gi Italia en sårt tiltrengt overhaling. Italia har enorm gjeld (tilsvarende 120% av landets BNP) og i November lå renten på statsobligasjoner på tett oppunder 7 % dette var helt uholdbart for andre europeiske land såvel som Italia. Monti har derimot tatt kraftige grep, han har hevet pensjonsalderen og gjennomført omfattende skatte reformer. Det meldes om at luksusbilsalget har stupt som følge av Montis jakt på skattesnyltere. Hans agenda er først og fremst europeisk integrasjon og ett langt mer konkurransepreget næringsliv. Reformene har skapt motbør i form av fagforeningsstreiker og andre mishagsytringer fra tidligere priveligerte borgere. Denne hestekuren er helt nødvendig for Italia og Europa, Den polske sentralbanksjefen kalte han «det moderne Europas redningsmann». Rentene på de italienske statsobligasjonene har sunket noe og Italiensk økonomi ser ut til å komme seg. Dette har ført til at Monti har relativt god støtte blant den italienske befolkningen i motsetning til hva man kan si om den greske regjeringen der tilfellet er noe annerledes. Det er liten tvil om at Montis markedsliberalisme kombinert med hans reflekterte vesen har skapt noe dynamisk i Italia. På tross av at reformene hans er radikale og dyptgripende har det ikke resultert i kaos selv om det som nevnt har vært protester, men snarere resultert i en gryende optimisme og sunne endringer i det Italienske samfunn. Mario Monti er etter min mening utvilsomt rett mann til rett tid og istedet for å gjøre populistiske tiltak for å blidgjøre velgere har han gjort det som trengs. Innsparinger og økning av skattene er neppe populært men i disse tider essensielt for å redde landet, dette forstår Monti,han tyr ikke til hissig retorikk for å fremme sitt syn men snarere saklige og velreflekterte argumenter.   Preben Motland