Fjodor Dostojevski: en konservativ reaksjon

Posted: mars 8, 2012 in Filosofi, litteratur

Fjodor Mikhailovitsj Dostojevski var en av verdenshistoriens  aller mest briljante forfattere, han er mest kjent for en estetisk vakker språkføring som overgår det meste som hittil er kjent. Han skrev romaner på midten av 1800 tallet, Disse skildrer som regel det før-revolusjonære Russland og dets jordbrukssamfunn. Sammen med Tolstoj og Turgenjev er han en av de aller beste tilgjengelige historiske kildene fra denne epoken. Men hva er det med Dostojevski som gjør at unge mennesker fortsatt leser hans enestående verker. Er det hans svarte humor og levende skildring av mindre tilgodesette  menneskers livssituasjon eller hans nærmest reaksjonære motstand mot forvitringen av religiøse og samfunns normer?

Hvem var Dostojevski ?  

Dostojevski var sønn av en lege fra den russiske lav-adelen. Han vokste opp i  det som var relativt trange økonomiske kår, hans far var kirurg og en voldelig alkoholiker. Dostojevski tilbrakte store deler av sin barndom rundt ett av Moskvas aller fattigste sykehus, der han fikk anledning til å tale med svært syke og skrøpelige menneskesjeler. Allerede da ble han svært opptatt av menneskers indre liv og frustrerende tilværelse. Han utviklet også en sterk symapti med fattige og nødlidende mennesker, noe som fremgår av innholdet i hans forfatterskap. Som forfatter opplevde han tidlig suksess, han ble lovprist etter debutromanen «fattige folk» og oppfølgeren «Dobbeltgjengeren». Hans liv tok imidlertid en dramatisk vending da han ble dømt skyldig i oppvigleri og revolusjonær virksomhet rettet mot tsar  Nikolaj den første i 1849. Han ble dømt til døden men ble senere benådet og dømt til å sone ti års straffearbeid i Sibir. Her opplevde han all slags nedrige mennesker,  den vilkårlige bermen av utskudd fant han særdeles eiendommelig og interessevekkende og denne perioden i «Ostrogen» i Sibir er skildret i Opptegnelser fra de dødes hus, forøvrig en av tidenes beste beskrivelser av fangenskap og dens medfølgende ubehageligheter. Men også her gir Dostojevski uttrykk for sympati med mange av sine medfanger hvor enn lite ansett de ellers måtte være, det bør i parentes bemerkes at han ble en smule uglesett fordi han var adelig uansett om han aldri var en rik og velstående adelig. Etter at han ble løslatt fra tvangsarbeidet i Sibir blir han deportert til Kasakhstan hvor han utfører militærtjeneste. Siden flytter han tilbake til St Petersburg hvor han hadde tilbragt mesteparten av sitt voksne liv, denne epoken blir preget av dårlig økonomi og etterhvert utvikler han en voldsom spillegalskap som skulle sette sitt dype preg på hans senere liv. I frykt for gjeldsfengsel blir han nødt til å bosette seg i Tyskland for en periode, under oppholdet i Tyskland utvikler han en enorm hjemlengsel som gir seg utslag i en glødende nasjonalisme og ideer av panslavisk art. Han er ofte deprimert og spillegalskapen gjør seg fortsatt gjeldende i løpet av denne perioden skriver han derimot de fleste av sine storverker.  De fleste av hans største prestasjoner er derimot skrevet under sterkt tidspress i perioder han vært preget av alvorlig tungsinn og depresjoner, gjerne i kombinasjon med økonomisk trøbbel.

Dostojevskis ideer og reaksjon på samtidens samfunn

opptegnelser fra et kjellerdyp møter vi en mann dypt forarget over menneskets natur og samfunnets rotløshet.  Hovedpersonen er så lei av mennesker at han har stengt seg inne i en kjeller, hvor han kan begrense omgangen med menneskearten. Hans kjellertilværelse er en protest mot de stadig skiftende strømningene i samfunnet (polemisk rettet mot nihilister og romantikere)  men først og fremst mennesket i seg selv. Romanen er en utrolig mørk beskrivelse av filosofiske refleksjoner angående menneskesinnets mangfoldighet. Kjellermennesket sliter med en splittet personlighet han får innimellom et slags behov for tilhørighet sammen med andre mennesker, men dette blir alltid problematisk for hovedpersonen som til måls kommer på kant med de han støter på i sine sjeldne sosiale lag. i denne romanen som er en opptakt til hans senere storverker som forbrytelse og straff og idioten, støter man på en hovedperson som både hater og misunner andre mennesker. Dostojevski har blitt kalt en av den eksistensialistiske filosofis opphavsmenn dette er begrunnet i hans skjønnlitterære skildring av menneskesinnet i sin helhet og dype psykologiske forståelse av mellommenneskelig interaksjon.

Forbrytelse og straff  møter vi Raskolnikov som er en utpreget rasjonalist som kommer til at han må drepe en pantelånerske fordi hun ikke fortjener sin rikdom. Raskolnikov føler seg hevet over andre individer og begrunner dette med at Napoleon aldri ble dømt for drap fordi han var spesiell. Raskolnikov blir i ettertid plaget av dårlig samvittighet. «there is no prison as steelbound as the human conscience» dette sitatet er særlig beskrivende for mye av bokens indre handling. Raskolnikov blir derimot frelst og oppnår fred med seg selv når han møter den uheldige prostituerte Sonja som livet har behandlet noe urettferdig men som allikevel er fast i sin tro til gud. Som tidligere nevnt var Dostojevski en sterk overbevist nasjonalist han elsket alt som var russisk og på tross av at han var dømt for revolusjonær virksomhet, grenset han mot det reaksjonære når han forsvarte Tsaren i kraftige ordelag. Dostojevski verdsatte tradisjoner og samtidens fritenkere blir ofte noe polemisk fremstilt som ytterst komiske vesener som rasjonalistene i De krenkede og fornedrede. et begrep han ofte brukte var «man innfører ikke nye seder i gammelt kloster» denne konservative holdningen er gjennomgående i meget av hans forfatterskap.

Han mente at ett godt samfunn må være bygd rundt kristen moral og at andre revolusjoner utenom gud ender i den største ulykke. i De besatte skildrer han en rekke oppviglere av nihilistisk og rasjonalistisk art som er så opptatt av ideene sine at de ikke vil kompromisse på noe som helst. De vil endre samfunnet til noe de har tenkt ut med sin sunne fornuft og ender opp med å besegle sin egen undergang. Dette mynter på en konservativ filosofi som foreslår at det å skape et samfunn av noe som ikke eksisterer er ett dødsdømt og fånyttes prosjekt som aldri vil tjene til noe. Ifølge Dostojevski bør samfunnet være tuktet på kristne verdier som forsoning, nestekjærlighet, tradisjon og sedvane. Kjellermennesket er et godt eksempel for dette argumentet endringene i samfunnet og i folks bevissthet gjør ham forarget og rotløs. Det skaper et samfunn han føler seg totalt fremmedgjort i, samtidig har alle mennesker behov for å høre sammen med andre i fellesskap dette er et evigaktuelt tema som bør debatteres også i dag.

Preben Berg Motland

 

kilder:

et dikterliv av Geir Kjetsaa

http://no.wikipedia.org/wiki/Fjodor_Dostojevskij

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s