Archive for the ‘Politikk/Økonomi’ Category

mellom instinkt og fornuft 

«The rules of morality is not a product of our reason» David Hume

Utviklingen av moral er betinget av tradisjon og ikke som endel mener fornuft. Hayek understreker at moralen er utviklet gjennom kulturell evolusjon altså ikke konstruert av noe enkelt menneskes eller gruppes fornuft. Det argumenteres videre for at den kulturelle evolusjonen skrider frem av konkurranse heller en samarbeid. Kollektivt samarbeid fordrer at alle som deltar er enig i metoder og mål, dette mener Hayek ikke er noe levedyktig system da mennesker ikke er ensartet i sin oppfatning av metode og mål for utviklingen av sitt samfunn og kultur. Men gjennom konkurransen vil det mest levedyktige settet med regler vinne fram på bekostning av de mindre tilpassede regler. Adopsjonen av regler og moraler møter ofte motstand, men blir bare bredt akseptert og adoptert som et resultat av vår overlevelses mekanisme. Det han kaller «the fatal conceit» er troen på at man kan forme samfunn basert på rasjonell argumentasjon, Hayek mener at siden våre samfunn ikke er skapt av noens fortreffelige rasjonelle evner kan ingen heller endre dem med sitt briljante intellektuelle forsett.

Tradisjon og kulturell evolusjon har skapt vår sedvane og oppfattelse av rett og galt og alle våre etiske rettesnorer som har kontinuerlig forandret seg gjennom tidene.Kulturell evolusjon omfatter alt som ikke er naturlig som språk markeder moralske regler og penger men også andre institusjoner som familier og sivilsamfunn. Sedvane og atferd er annerledes i forskjellige samfunn, når da noen samfunn lykkes langt bedre i å skape bedre forhold for sine medlemmer er dette et resultat av konkurrerende vaner og organiserte strukturer. For å oppsummere mener Hayek at våre samfunn skapes av evolusjonistiske mekanismer som inneforstått ligger mellom instinkt og fornuft. De er langt fra instinktive, våre instinkter er ikke i samsvar med rådende moralske retningslinjer, tvert imot har vi blitt nødt til å fortrenge en hel rekke instinkter for å etablere våre moderne sivilisasjoner. De er heller ikke drevet frem av fornuft da de ikke er designet av noen men drevet frem av uforutsette begivenheter, og utvikling gjennom generasjoner som ingen har mulighet til  å forutse.

Opprinnelsen til rettferdighet,eiendom og frihet 

«Men are qualified for civil liberties, in exact proportions to put moral chains upon their appetites: In proportion as their love of justice is above their rapacity» -Edmund Burke

den private eiendomsretten er kjent så langt tilbake som den Gresk-Romerske antikken(antagelig er den langt eldre), antikkens sivilisasjon erkjente at uten eiendomsrett er det heller ingen individuell frihet. Aristoteles var en tidlig forkjemper for retten til privat eiendom i motsetning til Platons mer kollektivistiske oppfatning av eiendom. Rundt middelhavsområdet vokste det frem sivilisasjoner som anerkjente et naturlig privat privelegium til å benytte seg av ressurser som det faller naturlig at individet har råderett over. Individet kunne  i denne sammenheng fritt produsere både til eget bruk eller handel  og benytte seg av sin egen kunnskap uten samtykke fra lokale politiske ledere. Når romerriket var en republikk var senatorene ofte opptatt med å drive kommersiell handel og derfor ble den private eiendomsretten befestet i romersk lov. Når det ble et sterkere og mer autoritært keiserrike opplevde det en stagnasjon.

Senere i europeisk historie kjenner vi til at de sterke myndighetene under føydal systemet undertrykket privat initiativ og at man ikke opplevde en sterk utvikling av vår sivilisasjon før myndighetene ble svekket av forskjellige årsaker. Det er en logisk slutning av disse eksemplene at privat initiativ ikke bør undertrykkes om vi ønsker å skape et dynamisk selvutviklende samfunn, og dertil at man bør skape incentiver for å fremme  disse private initiativene.

John Locke hevdet at der det ikke er eiendom er der heller ingen frihet. Han mente at forskjellen på et sivilisert samfunn og et barbarisk samfunn ligger i det faktum at det ene anerkjenner eiendom og det andre ikke. David Hume mente at den moderne verden ble sivilisert gjennom handel og at det ikke var tilfeldig at det var i de små italienske fyrstedømmene man opplevde en renessanse og at man fikk den industrielle revolusjonen i en relativ lite autoritær engelsk stat. Der hvor man har sterkt styrte myndigheter vil man ikke få slike utviklende nyvinninger disse evolusjoner er forbeholdt samfunn der individer kan få utfolde seg relativt fritt.

instinktet og fornuften gjør opprør

Rene Descartes og Rousseau sto for en rasjonalisme som totalt avviste tradisjon og kulturell evolusjon. Denne rasjonalismen kunne meisle ut sannheter ved å gjøre såkalte fornuftige deduksjoner fra en sannhet til en annen. Descartes kunne således lage nye lover nye språkk og en helt ny verdensorden bare ved å bruke sine fortreffelige deduktive evner.Denne kartesianske systematikken neglisjerer også andre motstridende bevis og er den rake motsetning til hva man kaller empirismen som for eksempel britiske filosofer som David Hume, John Locke og Isaac Newton var tilhengere av.  Rousseau gikk så langt som å mene at selve moralen og de tradisjonelt  betingede etiske rettesnorene som hadde sivilisert hele samfunnet,og som er den mekanismen som først tillater menneskelige samfunn å ekspandere var uforenlig med frihet. Rousseau så friheten som en slags naturtilstand hvor alle instinkter skulle få fritt utløp. Disse nye absurde tankene fikk godt fotfeste og førte til en rekke konstruktivistiske tanker. Man ble ofte mistenkelig innstilt til gamle tradisjoner og begreper av frihet, hele den veletablerte moralen ble det stilt spørsmålstegn ved og dette var med på å bane veien for den irrasjonelle sosialismen.

Men også såkalte nålevende liberale tenkere tenderte mot slik konstruktivisme en tro om at man kunne skape fremtidens menneske. Jeremy Bentham og mange såkalte moderne liberale er endel av denne tradisjonen, hvor enn forskjellig de er fra kommunistene bruker de også en konstruktivistisk teoretisk tilnærming og ser ikke ut til å i tilstrekkelig grad anerkjenne den kulturelle evolusjon som de såkalte Old Whigs.

Hayek hevder at svært mange i moderne tid har tendert mot konstruktivistisk tenkning, og sosialistiske holdninger av alle slag er svært vanlig blant intellektuelle. Jo mer intelligens en har jo større verdsetter en betydning av intelligens og er på en måte blind for andre forhold. Disse intellektuelle ser ikke fornuftens teoretiske begrensninger, dette leder dem til å tro at de kan konstruere ett nærmest perfekt samfunn. Dette er en en av sosialismens største illusjoner, det er også en illusjon som ikke anerkjenner spilleregler og mekanismen i økonomisk utvikling. Keynes var en økonom av en slik støpning han mente at man kunne skape noe bedre her og nå. Han tok ikke med i ligningen noe slags langtidsvirkning av sine ideer som støttet en langt mer sentralisert byråkratisk styrt økonomi, sitatet «in the long run we are all dead» er i så måte illustrerende for hans manglende interesse for konsekvens.

mange såkalte rasjonalister søker seg fri moralske lenker og finner de tradisjonelle moraler som et hinder for deres frie utfoldelse. Denne frigjøringen er ikke av en art som er sammenlignbar med politisk liberalisme slik man kjenner den fra 1800 tallet. Men en langt mer radikal rasjonalisme som vil bryte med alt som er av ubehagelige tradisjoner hvor enn nyttige de er.  Hayek mener dette vil lede sivilisasjonen tilbake til en tid som ikke kjenner til verdien av eiendom og i praksis er «savage society with a headman» og han mener dette ikke er noen reell frihet men snarere en form for slaveri som ikke er en levedyktig og ekspanderende sivilisasjon men avsondrede og splittede stammefamfunn. Dette mener Hayek har er foranlediget av intellektuelle som har som tidligere nevnt feilet i å se begrensningene til fornuften, og som i sin tur har neglisjert de faktorer som har tillatt store ekspanderende samfunn. ¨

The fatal conceit

Hayek mener at Rousseau inspirerte tanker om «sosial rettferdighet» er et rasjonelt krav, som aldeles ikke hører hjemme i både økonomisk og kulturell utvikling. Han mener at ingen kan designe et samfunn fordi det er en spontan orden som ikke kan lages av et byrå eller noen utmerket filosof eller politisk ledelse. Han nevner videre at slike tanker har ført til en grov misoppfatning av hvordan markeds ordenen fungerer, mange slike sosialister hevder at noen har skapt det kapitalistiske samfunn for å kunne opprettholde priveligiumer og posisjoner, noe ingen har gjort da det er en spontan orden og ikke bærer noen signatur. Som nevnt ovenfor har menneskelig rasjonalitet visse begrensninger, økonomien kan ikke sentralstyres fordi planleggernes fornuft ikke kan vurdere ukjent informasjon den ikke kjenner til. Markedet er drevet av disse ukjente informasjonene som ingen har oversikt over, det er et for komplekst system for vår fornuftsevne. Som redegjort for ovenfor er markedet skapt slik moralen og språket er av en spontan orden, det Hayek kaller for kulturell evolusjon.  Dette skjønte tidligere tenkere som David Hume og Adam Smith for godt over 260 år siden, nye tankestrømninger har tvert i mot på tross av tidligere visdom opphøyet denne fornuften og ikke tatt nok hensyn til den visdom som man kjente til tidligere.

forgiftning av språket

mange begrep som i dag brukes og da  i særdeleshet begrepet «sosial» i alle dets former også «sosial rettferdighet» og herunder «sosialdemokrati» er spesielt forvirrede begrep. Ordet «sosial» er ifølge Hayek et slags cyanid for språket fordi det er strippet for sin mening. Det kommer fra det latinske «Societas» og betyr «kompanjong». Når man har benyttet dette begrepet som et slags substitutt for «godt» og «rettferdig» noe som i seg selv er betenkelig, har man tillagt begrepet egenskaper som faller utenfor dens opprinnelige betydning. Det så rotete at det nesten er umulig å benytte det til et edruelig og sannferdig formål.

Marcus Tullius Cicero er en av ytringsfrihetens tidligere martyrer, den velstående oratoren var jurist,politiker og en av de viktigere bidragsyterne til den stoiske filosofien. Til tross for hans utmerkede utdannelse som han fikk hovedsaklig i Roma og Athen var det svært lite selvsagt at han skulle få så mye makt som romersk politiker han tilhørte ikke den aristokratiske eliten som hadde for vane  å overføre makt innad i  sin egen elitistiske krets. Cicero fikk posisjon grunnet sine glimrende meritter fra talerstolen og de svært oppløftende resultater han oppnådde som praktiserende jurist. Cicero var svært konservativ han forsvarte republikken med en glød og innsats som har få historiske likemenn, ofte begrunnet med de romerske forfedrenes intensjon med republikken og de lover av Romulus og hans samtidige som for Cicero var selve republikkens sjel og substans.i en tale til Marcus Antonius skal han ha uttalt » I did not make you my enemy for my own sake but for the sake of the republic».

Cicero viste tidlig lovende talenter som jurist,Han forsvarte ofte den romerske republikkens integritet ved å angripe korrupsjon og annet misbruk og spott  av de tradisjonelle romerske lovene. Cicero var opptatt av rettferdighet men mest av alt var han opptatt av å bevare den republikken og skulle kjempe til sin bitre død i å forsvare den mot flere truende faktorer. Han ble drept etter sin siste feide mot Marcus Antonius, han fikk i denne anledningene sine hender spikret opp på senatets dør som advarsel til andre som ville tale han imot/forsvare republikken. Lenge før hans død hadde han vært sentral i avsløringen av den Catilinske sammensvergelsen mot republikken. Han fikk i løpet av sitt liv gleden av å inneha alle betydelige politiske verv aller størst prestisje oppnådde han da han ble valgt til konsul i år 63 f.kr.  Cicero hadde spesielt stor innflytelse og under maktkampen mellom Cæsar og Pompeius prøvde begge fraksjoner å få Cicero over på sin side på grunn av hans enestående veltalenhet og politiske innflytelse han var kjent for å med ordets makt overbevise senatet ved å vinne over «hearts and minds» for sin agenda. Både som praktiserende Politiker, Jurist og Filosof var Cicero en av Romas fremste menn og får i historien en svært sentral plass for mange viktige begivenheter. Selv Augustus som i stor grad var ansvarlig for hans død sa til sitt barnebarn «Cicero was eloquent, eloquent and a lover of his country».

Det hersker svært liten tvil om Ciceros patriotisme han skal ha uttalt i en polemisk tale mot Marcus Antonius etter at han hadde slått fred med Brutus og Cassius (som forøvrig var nære venner av Cicero) «to kill the father of your country is even worse than killing your own». Dette var innlemmet i innholdet i en tale hvor han forsvarte sin allianse med Brutus og Cassius (han deltok forøvrig ikke i henrettelsen av Julius Cæsar) som Antonius unnskyldte i ettertid.Cicero gjorde et iherdig forsøk i å forsvare den Romerske republikken og dens forfatning etter at Cæsar var blitt likvidert, dette endte med at han som en genuin romersk patriot endte opp henrettet av keiserens menn med sine hender spikret solid på senatets vegger. Hans ettertid skulle verdsette hans innsats i alle hans virkefelt.

i år 60.fkr ble det vedtatt en lov som ville frata enhver romer sitt statsborgerskap om han drepte en annen romer, Tidligere hadde Cicero fått 5 konspiratører drept i sammenheng med den Catilinske konspirasjonen. Dette førte til at Cicero i noen kretser fikk mange fiender som også gjorde anstøt mot han. Han ble derfor nødt til å dra i eksil og ble fratatt all sin eiendom, det var under denne perioden han studerte filosofi og ga i denne sammenheng viktige bidrag innen den filosofiske retningen kalt stoisismen. Stoisismen er en gresk-hellenistisk filosofisk retning som fokuserer på logos (fornuften) som den ytterste menneskelige evne. Betydningen av følelser er kraftig nedvurdert, Kaldblodighet og rasjonalitet har forrang alltid. Stoikerne mener at siden naturen er rasjonell er også menneskene det, de ser dette som en naturlig orden. De mener også at man må akseptere døden på et rasjonelt nivå og noen stoikere tar selvmord når de føler seg ydmyket eller opplever nederlag. Stoisismen var bredt akseptert i romerriket, romerne fant den svært tilpasset sitt samfunn.

Cicero som orator og retoriker

 Cicero skriver i de oratore at opprinnelig var filosofi og retorikk et og samme fag og at retorikk bør læres i forbindelse med filosofi og jus. Han mener også at retorikken har en særlig oppgave i det å lære folk skikk og bruk og bringe videre sunne seder og gode lover. Mange mener at Cicero selv var en av  historiens beste retorikere, i alle fall utøvde han en særlig overbevisene innflytelse i sin samtids romerske senat.»but what was in my sad and forlorn complaint- except what i had to say in return for the position to which the senate and Roman people once elected me-which was insulting,which was not restrained and friendly? complaining about Mark Antony without using abuse- that took some self-control!esepcially when you had devoured the last scraps of the republic, when everything was for sale at your home in a most disgusting traffic».Dette er hentet fra en av hans taler i forbindelse med hans feid med Marcus Antonius holdt i senatet. Et godt eksempel på Ciceros  direkte polemiske stil som orator og politiker.Det er verdt å merke seg Ciceros bruk av honnørord, særlig er ord som republikken og forfedre hellig for han. Cicero legger ofte stor også stor vekt på motstanderes svakheter som i tilfeller over her. I den samme talen langer han ut mot Marcus Antonius noe overdrevne alkoholbruk på samme vis. Cicero mente at aristokratiets utskeielser og mangel på dyd var det som førte til republikkens ruin. Hans utgangspunkt var at den romerske republikkens struktur var overlegen alle andre styresett siden man hadde empiriske bevis på at det var den mektigste. Han så derfor ethvert brudd med romersk skikk og bruk som en potensiell trussel mot republikken som han genuint elsket og beskyttet til sin død.

kilder: Marcus Tullius Cicero: In defence of the republic  av Siobhan McElduff, London 2011

http://no.wikipedia.org/wiki/Marcus_Tullius_Cicero

Italias politiske partier kunne ikke forsones om tiltak for å redde økonomien, Italia som er eurosonens tredje største økonomi kan ikke feile uten at det får altfor vidtrekkende konsekvenser. Italias økonomi kan ikke reddes med såkalte «bailouts», og denne tilspissede situasjonen fikk misnøyen med Berlusconi til å nå et helt uakseptabelt punkt.En Statsleder som man med rette ikke var særlig fornøyd med, han hadde sikret seg makt ved korrupsjon og et styre basert på den største ufornuft man kan tenke seg mye likt det systemet man ser i Hellas. lav pensjonsalder, elendig skattepolitikk og politikere med suspekte økonomiske frynsegoder. Dette er ikke slik man kan komme unna med å styre Europas tredje største økonomi. i parentes bemerket så var også hans offentlig kjente seksuelle laster en nokså tung bør å bære for den jevne katolsk troende italiener. Han bar rett og slett visse likhetstrekk med en tidligere leder ved Marcus Antonius (Julius Cæsars nestkommanderende) som skulle ha kastet opp  i senatet og på den måten vekket stor avsky. Under stort press valgte så Berlusconi å trekke seg, etter utallige nederlag og titalls mistillitsvotum hadde underhuset vendt ham ryggen.

parlamentet synes ikke å kunne enes om en ny regjering på parlamentarisk grunnlag å man valgte da å innsette den tidligere sentralbanksjefen Mario Monti. Som politiker virker ikke Mario Monti som noen politisk magnet retorikken hans er ifølge mange kjedelig, men innholdet er fornuftig og Monti virker som en mann som genuint ønsker å reformere Italia ved å etablere sunne økonomiske strukturer. Han tror ikke på «quick fixes» men ønsker å gi Italia en sårt tiltrengt overhaling. Italia har enorm gjeld (tilsvarende 120% av landets BNP) og i November lå renten på statsobligasjoner på tett oppunder 7 % dette var helt uholdbart for andre europeiske land såvel som Italia. Monti har derimot tatt kraftige grep, han har hevet pensjonsalderen og gjennomført omfattende skatte reformer. Det meldes om at luksusbilsalget har stupt som følge av Montis jakt på skattesnyltere. Hans agenda er først og fremst europeisk integrasjon og ett langt mer konkurransepreget næringsliv. Reformene har skapt motbør i form av fagforeningsstreiker og andre mishagsytringer fra tidligere priveligerte borgere. Denne hestekuren er helt nødvendig for Italia og Europa, Den polske sentralbanksjefen kalte han «det moderne Europas redningsmann». Rentene på de italienske statsobligasjonene har sunket noe og Italiensk økonomi ser ut til å komme seg. Dette har ført til at Monti har relativt god støtte blant den italienske befolkningen i motsetning til hva man kan si om den greske regjeringen der tilfellet er noe annerledes. Det er liten tvil om at Montis markedsliberalisme kombinert med hans reflekterte vesen har skapt noe dynamisk i Italia. På tross av at reformene hans er radikale og dyptgripende har det ikke resultert i kaos selv om det som nevnt har vært protester, men snarere resultert i en gryende optimisme og sunne endringer i det Italienske samfunn. Mario Monti er etter min mening utvilsomt rett mann til rett tid og istedet for å gjøre populistiske tiltak for å blidgjøre velgere har han gjort det som trengs. Innsparinger og økning av skattene er neppe populært men i disse tider essensielt for å redde landet, dette forstår Monti,han tyr ikke til hissig retorikk for å fremme sitt syn men snarere saklige og velreflekterte argumenter.   Preben Motland

Er fagforeningers innflytelse på statsbudsjettet i tråd med honnørverdier som demokrati ,frihet og ansvarlig forvaltning? Helt klart ikke mener økonomi professor Friedrich A. Hayek. I «law legislation and liberty vol 3» hevder han at dette systemet er så skadelig at det vanner ut hele meningen med demokratiets substans.

 Fagforeninger som LO presterer å flytte hundrevis av millioner over statsbudsjettene. Også andre fagforeninger klarer å presse igjennom hissige krav om lønn og arbeidsforhold. Dette har ifølge forskning.no og andre kilder ført til en lønnsutjevning i Norge men også i andre OECD land. Mens fagbevegelsen er sterkt svekket både i Storbritannia og i USA har den norske fagbevegelsen beholdt sin sterke innflytelse. Friedrich Hayek og andre deriblant Milton Friedman mente at fagbevegelsens innflytelse ikke er forenlig med demokratiet. Hayek går derimot enda lenger og hevder at en slik utvikling skaper en politisk utpressingssituasjon og er bent frem en form for korrupsjon.

I Norge hvor fagbevegelsen står sterkt er denne diskusjonen fraværende i det offentlige rom, det er et slags tabubelagt tema svært få tør å ta i. LO presenteres ofte som en egen maktfaktor selv om de på ingen måte skal ha en slik egenrådig makt. Problemet med at fagforeninger har en slik makt skal jeg komme tilbake til senere. Men innledningsvis er det av interesse å reflektere over hvordan det er mulig å bytte demokratisk integritet med lønnsutjevning uten at dette lager noe merkbart støy. Fagforeningenes arbeid ser ofte ut som en positiv beskjeftigelse som gagner mange, dette er i det minste den generelle oppfatningen i Norge, jeg vil tillate meg å peke på en del vanskeligheter ved dette synet.

Fagforeninger i OECD land og deres innflytelse

En rapport fra 1996 av David G. Blanchflower tilknyttet Darthmouth college National Bureau of economic Research and centre for economic Performance, LSE (London school of economics) tar for seg fagforeningers rolle og innflytelse i OECD landene.  For å oppsummere konkluderer den med en rekke ting, deriblant at nedgangen i den amerikanske fagbevegelsen ikke er et fullt ut representativt bilde av utviklingen i OECD landene for øvrig, bare Japan, Østerrike og Storbritannia har hatt en omtrentlig lik utvikling.  I mange land som Finland Danmark, Spania og Sverige har fagbevegelsen opplevd en vekst i den nevnte perioden fra 1970 og utover mot 1990 tallet. Rapporten konkluderer videre med at det ikke er noen klar sammenheng mellom deltakelse i fagbevegelser og makroøkonomisk utvikling. Forskjellene synes å kunne forklares ut fra det faktum at i USA har man desentraliserte lønnsforhandlinger og en langt mer motvillig part blant arbeidsgiverne.

Det er særlig Chicago skolens neo-liberalisme anført av markante økonomer som Milton Friedman, deres innflytelse førte til en dreining mot en fri markeds policy og de etterfølgende tiltak (deregulering av arbeidsmarkeder og finanssektoren etc.) førte til forverrede forhold for den amerikanske fagbevegelsen. «Reagonomics» som dette programmet ofte er blitt kalt var svært negativt innstilt til fagbevegelser, Milton Friedman sa en gang «grupper har ikke rettigheter det er det bare individer som har», i likhet med Friedrich Hayek mente han at fagbevegelsen var en slags avstamming fra anti-liberalt egalitaristisk tankegods han selv ville ha seg frabedt. Reagans engelske motstykke jernladyen Margareth Thatcher fulgte noe av den samme linjen, der foranlediget av det man kaller «misnøyens vinter» begrepet ble lånt fra Shakespeares Richard den tredje. Dette er en plausibel forklaring på hvorfor utviklingen i USA og Storbritannia skiller seg fra en del andre OECD land. Fagbevegelser ble i de to nevnte landene regelrett slått ned på, samtidig ble handel internasjonalisert og man fikk i langt større grad globale finansmarkeder. Men som nevnt tidligere var ikke denne utviklingen helt representativ for OECD landene. Nederland Belgia og Norge var blant flere land som opplevde nedgang på 80 tallet men stabilisering på 90 tallet.  Rapporten til Blanchflower hevder at forskjellene mellom disse landene dreier seg om arbeidsmarkedsreguleringer, det pekes spesielt på at det er lettere å ansette og si opp arbeidere i USA enn i Canada (som for øvrig har en utvikling med styrket fagbevegelse). Videre er det viktig å peke på at i USA og Canada gjelder ikke fagbevegelsens lønns og arbeidsbetingelser for øvrig arbeidskraft.

For å oppsummere de faktorene som synes å utgjøre de forskjellige tetthetsratene for fagbevegelser i OECD landene er oppfatninger om individets rett kontra kollektiv tenkning. Dette synes å være en avgjørende forskjell som i sin tur har ført til at forskjelligartet regelverk har gitt både incentiver og disincentiver til medlem i fagbevegelser. Lønnsforhandlingsstrukturene og arbeidsmarkedsreguleringene er en annen avgjørende faktor, Desentraliserte forhandlinger ser ut til å gjøre fagforeninger mindre relevante for arbeiderne. I den sammenheng kan man nevne en del konkrete tiltak som ble utført av Margareth Thatcher, privatisering av statseide selskaper, redusert skatt slik at man kunne ta i bruk private pensjonsordninger og elimineringen av det såkalte Wage councils som fastsatte minstelønn. Dette er gode eksempel på tiltak som fungerer som disincentiver til medlemskap i fagbevegelser.

I Norge har man hatt et lavere konfliktnivå og langt mindre aggresjon ved forhandlingsbordet, dette har i sin tur ført til mer moderate krav fra begge parter. I nyere tid har tetthetsraten i den norske fagbevegelsen sunket noe men holder seg over femti prosent i følge forskning.no, det er bred politisk forståelse for fagbevegelsens krav til og med det konservative partiet Høyre er nokså lydhøre for fagbevegelsen. LO og NHO har vist kompromissvilje i en lang rekke saker. I Norge har heller ikke liberal markedstenkning så sterkt fotfeste. Norsk samfunnsliv er sterkt preget av det egalitære synet Hayek kaller for «det intellektuelle forræderiet» et system Hayek mener vil føre til den totale ødeleggelse av hele markedssystemet på lang sikt. Han mener at denne formen for blandingsøkonomi leder gradvis mot sosialisme og at det tømmer begrep som frihet og demokrati for substansielt innhold. Mange økonomer mener at den velferdsstaten som man har utviklet i en rekke europeiske land på sikt ikke er levedyktig ved at den er altfor kostbar. I Norge møter man en rekke utfordringer på dette punktet tross en enorm materiell velstand. Demografien har blitt en utfordring da man har en forestående eldrebølge å bekymre seg for, trygdeutbetalingene er for høye og sykefraværet når til tider nesten perverse høyder. Det kan være en viss dekning for å hevde at de kollektive rettighetene har gitt disincentiver til innsats og hardt arbeid.  «sosial rettferdighet» og andre venstre demagogiske begrep har fått bred om seg i en slik grad at de enorme oppgavene staten har påtatt seg ser ut til å spise statskassen. Norge er langt i fra det nivået vi burde være på både utdanning forskning og innovasjon, samt at vi har en altfor stor del unge uføretrygdede. Det virker ikke som politikerne tar grep for å endre dette da slike tiltak vil være særdeles upopulære, man har det ganske komfortabelt med disse ordningene slik som de er hvor enn ufornuftige de måtte være på lang sikt.

Fagbevegelsens innvirkning på samfunnet og demokratiet

Fagforeninger er tilsynelatende en positiv utvikling og har bidratt til viktige endringer for liv og helse etter at den industrielle revolusjonen endret samfunnet til det ugjenkjennelige. De har over tid bidratt til en flatere lønn kortere arbeidsdager og mindre deltidsarbeid. Forholdene som rådet spesielt i England etter den industrielle revolusjonen var uholdbare på dette punktet hadde Marx sitt på det tørre for en gangs skyld. Det kanskje viktigste bidraget til fagforeningene var å få på plass grunnleggende regulering for barnearbeid og sykelønn.

Men som skal grupper ha rettigheter? Er det ikke som Milton Friedman sa forbeholdt individer, det er på mange måter et demokratisk problem at pressgrupper skal kunne flytte enorme summer over statsbudsjettet med bruk av utpressingslignende metoder. Hayek går så langt som å kalle dette systemet «the decay of democracy». Dette begrunner han med at demokrati i sin rette betydning ikke innebærer at en lovgivende forsamling kan bli enig om hva som helst og kalle det lov. Han mener at det ikke er klart nok skille mellom lovgivende og utøvende makt. Når de samme som skal skrive lover skal drive med forvaltning og utøve statens tvangsmonopol, får man ifølge Hayek et slags eneveldig demokrati et demokrati uten grenser. Når ett enkelt parti kan forme et helt samfunn er man kommet dit hvor ordet demokrati er helt tømt for substans. Hayek mener det demokratiske maskineriet har satt representantene i en slik situasjon at for å bli gjenvalgt må de gå med på å bli utpresset av disse enkeltgruppene som ikke representerer en majoritet men en gruppe som krever goder på bekostning av andre grupper og individer. Dette mener han er grunnen til den store politikerforakten som råder i mange land, og han karakteriserer dette systemet som regelrett korrupsjon. Mange vil hevde at liberale som Hayek og Friedman neglisjerer moralsk ansvar,  og det som verre er bidrar til et samfunn preget av ulikhet. Hayek og Friedman på sin side mener at selve begrepet «sosial rettferdighet» er en pseudo-etisk myte, det er en del av det de kaller «det intellektuelle forræderiet» som skal gi en moralsk argumentasjon for å gi spesielle grupper krav på rettigheter foran andre individer noe de mener strider mot prinsippet om at alle er like for loven. Dette er et prinsipp som nesten er to tusen år gammelt den verdikonservative Cicero sa «justice must be observed even to the lowest» undertegnede beklager å ikke erindre frasen på latin. Jeg mener at arbeidstakeres betingelser er viktig i denne debatten men man må ikke trekke i retning av sosialisme eller sosialistisk lignende strukturer. Dette vil føre til en forringing av markedets usynlige hånd. Jeg har videre ingen tro på at noen kan designe et dynamisk marked ingen kan forutse endringer og loven skal sette rammer for anstendig atferd der de samme regler gjelder for alle. Markedet løser ikke alt og en markedsfilosofi kan ikke være rammeverk for alle løsninger men det er svært viktig å beskytte markedet samt legge til rette for åpen konkurranse. En markedsorientert økonomisk struktur får vi det som John Stuart Mill kalte mest mulig lykke for flest mulig ikke alle.

Preben Berg Motland

Kilder:

Law legislation and liberty vol 3. The political order of a free people av Friedrich A.Hayek

http://www.dartmouth.edu/~blnchflr/papers/UnionsOECD.pdf

http://www.forskning.no/artikler/2011/august/294508