Archive for the ‘litteratur’ Category

Før hanen galer av Jens Bjørneboe er en fortelling like grotesk som den er virkelig, romanen er basert på den grufulle historien om nasjonalsosialistenes «vitenskapelige»forsøk med menneskeemner. Hovedpersonen er en vitebegjærlig nordmann bosatt for øyeblikket i Tyskland, kort tid etter krigens slutt. Han er bekjent med en eldre dame fru Eva Muller som jobber som flyktninghjelp for tyskere, hun kjenner til en forhenværende SS soldat som ligger på et pleiehjem da han er blitt invalidisert av en skade han fikk i fronttjeneste ved krigens slutt. Hovedpersonen avlegger denne SS soldaten flere besøk for å høre hans doseringer om filosofi, psykologi og øvrige beretninger fra hans tid i konsentrasjonsleirene. Slik får man innsikt i den ondskapsbefengte historien om behandlingen av det man kalte «forsøksrotter» gikk til.

Max er en av de personene man tidlig blir så uheldig å måtte stifte bekjentskap med i denne fortellingen, han er en avstumpet forhenværende SS soldat som legger for dagen en slags kynisk men plebeiersk omgangsform med både hovedpersonen Jens og hans øvrige omgivelser. Max er av baltisk opprinnelse, på tross av hans mindre omgjengelige karaktertrekk har han et sterkt behov for taletid. Denne trangen får han anledning til stille til lags, når han møter Jens og slik starter  fortellingen å omgripe det uhyggelige euthanasi/dødshjelp  programmet. Max  utstråler en gold kynisme som han i det vide og brede rettferdiggjør gjennom sin stoisk-filosofiske overbevisning. Han hevder at det er helt naturlig å bukke under for sine tilbøyeligheter i hans tilfelle en sterk voldsentusiasme, han snakker om viljens ufrihet som ifølge han selv består i at alle mennesker gjør det som gir dem velbehag og tilfredsstillelse. Hvor enn rasjonelt dette høres ut er det en kald uhemmet filosofisk tilnærming som i sin natur er blottet for moralske hemninger av noe slag. Det er blandt annet gjennom en slik villfaren rasjonalisme han rettferdiggjør sine synspunkter vedrørende rasehygienske tiltak, ved å utslette svake og belastede mennesker fra genbassenget vil man oppnå et renere, sterkere og mer overlevelsesdyktig folkeferd.

Heinrich Reynhardt er en vitenskapsmann vi blir kjent med gjennom hans kones beretninger, Reynhardt var en lege og vitenskapsmann, selv om han arbeidet for SS ble han motvillig medlem av legionen og bærer ikke uniformen med stolthet slik Max gjorde. Heinrich er ivrig i sin vitenskapelige innsats, Han utfører en hel rekke eksperimenter og jobber kontinuerlig med sine inhumane beskjeftigelser. Utenfor arbeidsfæren lykkes han imidlertid å opprettholde en slags fasade slik at hans kone tror at han er en hederlig vitenskapsmann med sunne idealer. Dette er selvsagt langt fra den nakne sannhet, og det er å tolke slik at hans motstand mot SS ikke hviler på moralske standpunkter men mest på hans ansikt utad og spesielt i forhold til familielivet. Bjørneboe problematiserer dette forholdet på en særlig god måte, det er etterlatt svært liten tvil om at Heinrich er en mann med flere ansikter.

Dette i motsetning til Hans venn Paul SS offiseren som har slått seg frem med politisk kløkt og steget i gradene, han er nesten stolt av å drepe jøder, sigøynere og hvem det enn måtte være. Han begjærer kun penger og makt og virker til å ta svært liten notis av hva slags bedømmelse han måtte møte hos allmennheten.Paul tiltrekkes av makt, Mens Heinrich på sin side kun hevder å ha en vitenskapelig tilknytning til det fryktede SS er Paul selve personifiseringen av den tradisjonelle monsteroppfattelsen av denne ondskapens sammenkomst av en organisasjon. Det er imidlertid et stort «twist in the plot» Paul prøver å flykte fra Tyskland til et nøytralt naboland (formodentlig Sveits) med Samuel Goldman en jødisk barndomsvenn. Han blir senere tatt til fange og internert i den leiren han så aktivt tidligere har regjert som kommandant.

 

Før hanen galer var i utgangspunktet ment som et skuespill som det norske teater ga mer eller mindre klart uttrykk for å ikke ville gjøre seg bekjent med. Den ble senere derfor skrevet om til en roman. Før hanen galer er en meget godt fortalt historie om en meget uhyggelig real-historisk begivenhet.Den skraper så vidt i overflaten på de moralfilosofiske emner som euthanasi programmet skapte. Bjørneboe viser her på en beundringsverdig måte hvorfor man må vokte seg for kynisk-rasjonalistisk tenkning. Jeg er av den oppfatning at denne romanen skildrer behovet for moral og etikk tradisjon meget godt. Inget menneske eller gruppe med mennesker bør kunne bruke sin rasjonelle evne til å bestemme over liv og død på den måten og herunder heller ikke vurdere andre menneskers verdi på noe grunnlag. Disse handlingene er av samme natur som man finner i noen av Voltaires skildringer av de inkvisitoriske forfølgelsene i tidligere tider (tidlig 1700-tall).

Romanen kan føyes inn i rekken av gode bevisførsler på spørsmålet om hvorfor kollektivistisk tankegang er  tilbøyelig til å føre til utstrakt ondskap. Ved å frata individet suverenitet og kun gi kollektive rettigheter, åpner man en ondskapens sti mot den største despotisme. Det finnes utallige eksempler av forskjellig art Nasjonalsosialismen, Sosialismen og Kommunismen bærer alle disse fellestrekk om enn hvor forskjellig de er av sin natur. Deres neglisjering av Individet som suverent vesen og de naturlige fellesskap, er i praksis undergravelsen av mekanismene som etablerer moral og etisk fatteevne.

Preben Motland

 

Reklamer

Fjodor Mikhailovitsj Dostojevski var en av verdenshistoriens  aller mest briljante forfattere, han er mest kjent for en estetisk vakker språkføring som overgår det meste som hittil er kjent. Han skrev romaner på midten av 1800 tallet, Disse skildrer som regel det før-revolusjonære Russland og dets jordbrukssamfunn. Sammen med Tolstoj og Turgenjev er han en av de aller beste tilgjengelige historiske kildene fra denne epoken. Men hva er det med Dostojevski som gjør at unge mennesker fortsatt leser hans enestående verker. Er det hans svarte humor og levende skildring av mindre tilgodesette  menneskers livssituasjon eller hans nærmest reaksjonære motstand mot forvitringen av religiøse og samfunns normer?

Hvem var Dostojevski ?  

Dostojevski var sønn av en lege fra den russiske lav-adelen. Han vokste opp i  det som var relativt trange økonomiske kår, hans far var kirurg og en voldelig alkoholiker. Dostojevski tilbrakte store deler av sin barndom rundt ett av Moskvas aller fattigste sykehus, der han fikk anledning til å tale med svært syke og skrøpelige menneskesjeler. Allerede da ble han svært opptatt av menneskers indre liv og frustrerende tilværelse. Han utviklet også en sterk symapti med fattige og nødlidende mennesker, noe som fremgår av innholdet i hans forfatterskap. Som forfatter opplevde han tidlig suksess, han ble lovprist etter debutromanen «fattige folk» og oppfølgeren «Dobbeltgjengeren». Hans liv tok imidlertid en dramatisk vending da han ble dømt skyldig i oppvigleri og revolusjonær virksomhet rettet mot tsar  Nikolaj den første i 1849. Han ble dømt til døden men ble senere benådet og dømt til å sone ti års straffearbeid i Sibir. Her opplevde han all slags nedrige mennesker,  den vilkårlige bermen av utskudd fant han særdeles eiendommelig og interessevekkende og denne perioden i «Ostrogen» i Sibir er skildret i Opptegnelser fra de dødes hus, forøvrig en av tidenes beste beskrivelser av fangenskap og dens medfølgende ubehageligheter. Men også her gir Dostojevski uttrykk for sympati med mange av sine medfanger hvor enn lite ansett de ellers måtte være, det bør i parentes bemerkes at han ble en smule uglesett fordi han var adelig uansett om han aldri var en rik og velstående adelig. Etter at han ble løslatt fra tvangsarbeidet i Sibir blir han deportert til Kasakhstan hvor han utfører militærtjeneste. Siden flytter han tilbake til St Petersburg hvor han hadde tilbragt mesteparten av sitt voksne liv, denne epoken blir preget av dårlig økonomi og etterhvert utvikler han en voldsom spillegalskap som skulle sette sitt dype preg på hans senere liv. I frykt for gjeldsfengsel blir han nødt til å bosette seg i Tyskland for en periode, under oppholdet i Tyskland utvikler han en enorm hjemlengsel som gir seg utslag i en glødende nasjonalisme og ideer av panslavisk art. Han er ofte deprimert og spillegalskapen gjør seg fortsatt gjeldende i løpet av denne perioden skriver han derimot de fleste av sine storverker.  De fleste av hans største prestasjoner er derimot skrevet under sterkt tidspress i perioder han vært preget av alvorlig tungsinn og depresjoner, gjerne i kombinasjon med økonomisk trøbbel.

Dostojevskis ideer og reaksjon på samtidens samfunn

opptegnelser fra et kjellerdyp møter vi en mann dypt forarget over menneskets natur og samfunnets rotløshet.  Hovedpersonen er så lei av mennesker at han har stengt seg inne i en kjeller, hvor han kan begrense omgangen med menneskearten. Hans kjellertilværelse er en protest mot de stadig skiftende strømningene i samfunnet (polemisk rettet mot nihilister og romantikere)  men først og fremst mennesket i seg selv. Romanen er en utrolig mørk beskrivelse av filosofiske refleksjoner angående menneskesinnets mangfoldighet. Kjellermennesket sliter med en splittet personlighet han får innimellom et slags behov for tilhørighet sammen med andre mennesker, men dette blir alltid problematisk for hovedpersonen som til måls kommer på kant med de han støter på i sine sjeldne sosiale lag. i denne romanen som er en opptakt til hans senere storverker som forbrytelse og straff og idioten, støter man på en hovedperson som både hater og misunner andre mennesker. Dostojevski har blitt kalt en av den eksistensialistiske filosofis opphavsmenn dette er begrunnet i hans skjønnlitterære skildring av menneskesinnet i sin helhet og dype psykologiske forståelse av mellommenneskelig interaksjon.

Forbrytelse og straff  møter vi Raskolnikov som er en utpreget rasjonalist som kommer til at han må drepe en pantelånerske fordi hun ikke fortjener sin rikdom. Raskolnikov føler seg hevet over andre individer og begrunner dette med at Napoleon aldri ble dømt for drap fordi han var spesiell. Raskolnikov blir i ettertid plaget av dårlig samvittighet. «there is no prison as steelbound as the human conscience» dette sitatet er særlig beskrivende for mye av bokens indre handling. Raskolnikov blir derimot frelst og oppnår fred med seg selv når han møter den uheldige prostituerte Sonja som livet har behandlet noe urettferdig men som allikevel er fast i sin tro til gud. Som tidligere nevnt var Dostojevski en sterk overbevist nasjonalist han elsket alt som var russisk og på tross av at han var dømt for revolusjonær virksomhet, grenset han mot det reaksjonære når han forsvarte Tsaren i kraftige ordelag. Dostojevski verdsatte tradisjoner og samtidens fritenkere blir ofte noe polemisk fremstilt som ytterst komiske vesener som rasjonalistene i De krenkede og fornedrede. et begrep han ofte brukte var «man innfører ikke nye seder i gammelt kloster» denne konservative holdningen er gjennomgående i meget av hans forfatterskap.

Han mente at ett godt samfunn må være bygd rundt kristen moral og at andre revolusjoner utenom gud ender i den største ulykke. i De besatte skildrer han en rekke oppviglere av nihilistisk og rasjonalistisk art som er så opptatt av ideene sine at de ikke vil kompromisse på noe som helst. De vil endre samfunnet til noe de har tenkt ut med sin sunne fornuft og ender opp med å besegle sin egen undergang. Dette mynter på en konservativ filosofi som foreslår at det å skape et samfunn av noe som ikke eksisterer er ett dødsdømt og fånyttes prosjekt som aldri vil tjene til noe. Ifølge Dostojevski bør samfunnet være tuktet på kristne verdier som forsoning, nestekjærlighet, tradisjon og sedvane. Kjellermennesket er et godt eksempel for dette argumentet endringene i samfunnet og i folks bevissthet gjør ham forarget og rotløs. Det skaper et samfunn han føler seg totalt fremmedgjort i, samtidig har alle mennesker behov for å høre sammen med andre i fellesskap dette er et evigaktuelt tema som bør debatteres også i dag.

Preben Berg Motland

 

kilder:

et dikterliv av Geir Kjetsaa

http://no.wikipedia.org/wiki/Fjodor_Dostojevskij