Archive for the ‘Historie’ Category

Før hanen galer av Jens Bjørneboe er en fortelling like grotesk som den er virkelig, romanen er basert på den grufulle historien om nasjonalsosialistenes «vitenskapelige»forsøk med menneskeemner. Hovedpersonen er en vitebegjærlig nordmann bosatt for øyeblikket i Tyskland, kort tid etter krigens slutt. Han er bekjent med en eldre dame fru Eva Muller som jobber som flyktninghjelp for tyskere, hun kjenner til en forhenværende SS soldat som ligger på et pleiehjem da han er blitt invalidisert av en skade han fikk i fronttjeneste ved krigens slutt. Hovedpersonen avlegger denne SS soldaten flere besøk for å høre hans doseringer om filosofi, psykologi og øvrige beretninger fra hans tid i konsentrasjonsleirene. Slik får man innsikt i den ondskapsbefengte historien om behandlingen av det man kalte «forsøksrotter» gikk til.

Max er en av de personene man tidlig blir så uheldig å måtte stifte bekjentskap med i denne fortellingen, han er en avstumpet forhenværende SS soldat som legger for dagen en slags kynisk men plebeiersk omgangsform med både hovedpersonen Jens og hans øvrige omgivelser. Max er av baltisk opprinnelse, på tross av hans mindre omgjengelige karaktertrekk har han et sterkt behov for taletid. Denne trangen får han anledning til stille til lags, når han møter Jens og slik starter  fortellingen å omgripe det uhyggelige euthanasi/dødshjelp  programmet. Max  utstråler en gold kynisme som han i det vide og brede rettferdiggjør gjennom sin stoisk-filosofiske overbevisning. Han hevder at det er helt naturlig å bukke under for sine tilbøyeligheter i hans tilfelle en sterk voldsentusiasme, han snakker om viljens ufrihet som ifølge han selv består i at alle mennesker gjør det som gir dem velbehag og tilfredsstillelse. Hvor enn rasjonelt dette høres ut er det en kald uhemmet filosofisk tilnærming som i sin natur er blottet for moralske hemninger av noe slag. Det er blandt annet gjennom en slik villfaren rasjonalisme han rettferdiggjør sine synspunkter vedrørende rasehygienske tiltak, ved å utslette svake og belastede mennesker fra genbassenget vil man oppnå et renere, sterkere og mer overlevelsesdyktig folkeferd.

Heinrich Reynhardt er en vitenskapsmann vi blir kjent med gjennom hans kones beretninger, Reynhardt var en lege og vitenskapsmann, selv om han arbeidet for SS ble han motvillig medlem av legionen og bærer ikke uniformen med stolthet slik Max gjorde. Heinrich er ivrig i sin vitenskapelige innsats, Han utfører en hel rekke eksperimenter og jobber kontinuerlig med sine inhumane beskjeftigelser. Utenfor arbeidsfæren lykkes han imidlertid å opprettholde en slags fasade slik at hans kone tror at han er en hederlig vitenskapsmann med sunne idealer. Dette er selvsagt langt fra den nakne sannhet, og det er å tolke slik at hans motstand mot SS ikke hviler på moralske standpunkter men mest på hans ansikt utad og spesielt i forhold til familielivet. Bjørneboe problematiserer dette forholdet på en særlig god måte, det er etterlatt svært liten tvil om at Heinrich er en mann med flere ansikter.

Dette i motsetning til Hans venn Paul SS offiseren som har slått seg frem med politisk kløkt og steget i gradene, han er nesten stolt av å drepe jøder, sigøynere og hvem det enn måtte være. Han begjærer kun penger og makt og virker til å ta svært liten notis av hva slags bedømmelse han måtte møte hos allmennheten.Paul tiltrekkes av makt, Mens Heinrich på sin side kun hevder å ha en vitenskapelig tilknytning til det fryktede SS er Paul selve personifiseringen av den tradisjonelle monsteroppfattelsen av denne ondskapens sammenkomst av en organisasjon. Det er imidlertid et stort «twist in the plot» Paul prøver å flykte fra Tyskland til et nøytralt naboland (formodentlig Sveits) med Samuel Goldman en jødisk barndomsvenn. Han blir senere tatt til fange og internert i den leiren han så aktivt tidligere har regjert som kommandant.

 

Før hanen galer var i utgangspunktet ment som et skuespill som det norske teater ga mer eller mindre klart uttrykk for å ikke ville gjøre seg bekjent med. Den ble senere derfor skrevet om til en roman. Før hanen galer er en meget godt fortalt historie om en meget uhyggelig real-historisk begivenhet.Den skraper så vidt i overflaten på de moralfilosofiske emner som euthanasi programmet skapte. Bjørneboe viser her på en beundringsverdig måte hvorfor man må vokte seg for kynisk-rasjonalistisk tenkning. Jeg er av den oppfatning at denne romanen skildrer behovet for moral og etikk tradisjon meget godt. Inget menneske eller gruppe med mennesker bør kunne bruke sin rasjonelle evne til å bestemme over liv og død på den måten og herunder heller ikke vurdere andre menneskers verdi på noe grunnlag. Disse handlingene er av samme natur som man finner i noen av Voltaires skildringer av de inkvisitoriske forfølgelsene i tidligere tider (tidlig 1700-tall).

Romanen kan føyes inn i rekken av gode bevisførsler på spørsmålet om hvorfor kollektivistisk tankegang er  tilbøyelig til å føre til utstrakt ondskap. Ved å frata individet suverenitet og kun gi kollektive rettigheter, åpner man en ondskapens sti mot den største despotisme. Det finnes utallige eksempler av forskjellig art Nasjonalsosialismen, Sosialismen og Kommunismen bærer alle disse fellestrekk om enn hvor forskjellig de er av sin natur. Deres neglisjering av Individet som suverent vesen og de naturlige fellesskap, er i praksis undergravelsen av mekanismene som etablerer moral og etisk fatteevne.

Preben Motland

 

Marcus Tullius Cicero er en av ytringsfrihetens tidligere martyrer, den velstående oratoren var jurist,politiker og en av de viktigere bidragsyterne til den stoiske filosofien. Til tross for hans utmerkede utdannelse som han fikk hovedsaklig i Roma og Athen var det svært lite selvsagt at han skulle få så mye makt som romersk politiker han tilhørte ikke den aristokratiske eliten som hadde for vane  å overføre makt innad i  sin egen elitistiske krets. Cicero fikk posisjon grunnet sine glimrende meritter fra talerstolen og de svært oppløftende resultater han oppnådde som praktiserende jurist. Cicero var svært konservativ han forsvarte republikken med en glød og innsats som har få historiske likemenn, ofte begrunnet med de romerske forfedrenes intensjon med republikken og de lover av Romulus og hans samtidige som for Cicero var selve republikkens sjel og substans.i en tale til Marcus Antonius skal han ha uttalt » I did not make you my enemy for my own sake but for the sake of the republic».

Cicero viste tidlig lovende talenter som jurist,Han forsvarte ofte den romerske republikkens integritet ved å angripe korrupsjon og annet misbruk og spott  av de tradisjonelle romerske lovene. Cicero var opptatt av rettferdighet men mest av alt var han opptatt av å bevare den republikken og skulle kjempe til sin bitre død i å forsvare den mot flere truende faktorer. Han ble drept etter sin siste feide mot Marcus Antonius, han fikk i denne anledningene sine hender spikret opp på senatets dør som advarsel til andre som ville tale han imot/forsvare republikken. Lenge før hans død hadde han vært sentral i avsløringen av den Catilinske sammensvergelsen mot republikken. Han fikk i løpet av sitt liv gleden av å inneha alle betydelige politiske verv aller størst prestisje oppnådde han da han ble valgt til konsul i år 63 f.kr.  Cicero hadde spesielt stor innflytelse og under maktkampen mellom Cæsar og Pompeius prøvde begge fraksjoner å få Cicero over på sin side på grunn av hans enestående veltalenhet og politiske innflytelse han var kjent for å med ordets makt overbevise senatet ved å vinne over «hearts and minds» for sin agenda. Både som praktiserende Politiker, Jurist og Filosof var Cicero en av Romas fremste menn og får i historien en svært sentral plass for mange viktige begivenheter. Selv Augustus som i stor grad var ansvarlig for hans død sa til sitt barnebarn «Cicero was eloquent, eloquent and a lover of his country».

Det hersker svært liten tvil om Ciceros patriotisme han skal ha uttalt i en polemisk tale mot Marcus Antonius etter at han hadde slått fred med Brutus og Cassius (som forøvrig var nære venner av Cicero) «to kill the father of your country is even worse than killing your own». Dette var innlemmet i innholdet i en tale hvor han forsvarte sin allianse med Brutus og Cassius (han deltok forøvrig ikke i henrettelsen av Julius Cæsar) som Antonius unnskyldte i ettertid.Cicero gjorde et iherdig forsøk i å forsvare den Romerske republikken og dens forfatning etter at Cæsar var blitt likvidert, dette endte med at han som en genuin romersk patriot endte opp henrettet av keiserens menn med sine hender spikret solid på senatets vegger. Hans ettertid skulle verdsette hans innsats i alle hans virkefelt.

i år 60.fkr ble det vedtatt en lov som ville frata enhver romer sitt statsborgerskap om han drepte en annen romer, Tidligere hadde Cicero fått 5 konspiratører drept i sammenheng med den Catilinske konspirasjonen. Dette førte til at Cicero i noen kretser fikk mange fiender som også gjorde anstøt mot han. Han ble derfor nødt til å dra i eksil og ble fratatt all sin eiendom, det var under denne perioden han studerte filosofi og ga i denne sammenheng viktige bidrag innen den filosofiske retningen kalt stoisismen. Stoisismen er en gresk-hellenistisk filosofisk retning som fokuserer på logos (fornuften) som den ytterste menneskelige evne. Betydningen av følelser er kraftig nedvurdert, Kaldblodighet og rasjonalitet har forrang alltid. Stoikerne mener at siden naturen er rasjonell er også menneskene det, de ser dette som en naturlig orden. De mener også at man må akseptere døden på et rasjonelt nivå og noen stoikere tar selvmord når de føler seg ydmyket eller opplever nederlag. Stoisismen var bredt akseptert i romerriket, romerne fant den svært tilpasset sitt samfunn.

Cicero som orator og retoriker

 Cicero skriver i de oratore at opprinnelig var filosofi og retorikk et og samme fag og at retorikk bør læres i forbindelse med filosofi og jus. Han mener også at retorikken har en særlig oppgave i det å lære folk skikk og bruk og bringe videre sunne seder og gode lover. Mange mener at Cicero selv var en av  historiens beste retorikere, i alle fall utøvde han en særlig overbevisene innflytelse i sin samtids romerske senat.»but what was in my sad and forlorn complaint- except what i had to say in return for the position to which the senate and Roman people once elected me-which was insulting,which was not restrained and friendly? complaining about Mark Antony without using abuse- that took some self-control!esepcially when you had devoured the last scraps of the republic, when everything was for sale at your home in a most disgusting traffic».Dette er hentet fra en av hans taler i forbindelse med hans feid med Marcus Antonius holdt i senatet. Et godt eksempel på Ciceros  direkte polemiske stil som orator og politiker.Det er verdt å merke seg Ciceros bruk av honnørord, særlig er ord som republikken og forfedre hellig for han. Cicero legger ofte stor også stor vekt på motstanderes svakheter som i tilfeller over her. I den samme talen langer han ut mot Marcus Antonius noe overdrevne alkoholbruk på samme vis. Cicero mente at aristokratiets utskeielser og mangel på dyd var det som førte til republikkens ruin. Hans utgangspunkt var at den romerske republikkens struktur var overlegen alle andre styresett siden man hadde empiriske bevis på at det var den mektigste. Han så derfor ethvert brudd med romersk skikk og bruk som en potensiell trussel mot republikken som han genuint elsket og beskyttet til sin død.

kilder: Marcus Tullius Cicero: In defence of the republic  av Siobhan McElduff, London 2011

http://no.wikipedia.org/wiki/Marcus_Tullius_Cicero