Er fagforeningers innflytelse på statsbudsjettet i tråd med honnørverdier som demokrati ,frihet og ansvarlig forvaltning? Helt klart ikke mener økonomi professor Friedrich A. Hayek. I «law legislation and liberty vol 3» hevder han at dette systemet er så skadelig at det vanner ut hele meningen med demokratiets substans.

 Fagforeninger som LO presterer å flytte hundrevis av millioner over statsbudsjettene. Også andre fagforeninger klarer å presse igjennom hissige krav om lønn og arbeidsforhold. Dette har ifølge forskning.no og andre kilder ført til en lønnsutjevning i Norge men også i andre OECD land. Mens fagbevegelsen er sterkt svekket både i Storbritannia og i USA har den norske fagbevegelsen beholdt sin sterke innflytelse. Friedrich Hayek og andre deriblant Milton Friedman mente at fagbevegelsens innflytelse ikke er forenlig med demokratiet. Hayek går derimot enda lenger og hevder at en slik utvikling skaper en politisk utpressingssituasjon og er bent frem en form for korrupsjon.

I Norge hvor fagbevegelsen står sterkt er denne diskusjonen fraværende i det offentlige rom, det er et slags tabubelagt tema svært få tør å ta i. LO presenteres ofte som en egen maktfaktor selv om de på ingen måte skal ha en slik egenrådig makt. Problemet med at fagforeninger har en slik makt skal jeg komme tilbake til senere. Men innledningsvis er det av interesse å reflektere over hvordan det er mulig å bytte demokratisk integritet med lønnsutjevning uten at dette lager noe merkbart støy. Fagforeningenes arbeid ser ofte ut som en positiv beskjeftigelse som gagner mange, dette er i det minste den generelle oppfatningen i Norge, jeg vil tillate meg å peke på en del vanskeligheter ved dette synet.

Fagforeninger i OECD land og deres innflytelse

En rapport fra 1996 av David G. Blanchflower tilknyttet Darthmouth college National Bureau of economic Research and centre for economic Performance, LSE (London school of economics) tar for seg fagforeningers rolle og innflytelse i OECD landene.  For å oppsummere konkluderer den med en rekke ting, deriblant at nedgangen i den amerikanske fagbevegelsen ikke er et fullt ut representativt bilde av utviklingen i OECD landene for øvrig, bare Japan, Østerrike og Storbritannia har hatt en omtrentlig lik utvikling.  I mange land som Finland Danmark, Spania og Sverige har fagbevegelsen opplevd en vekst i den nevnte perioden fra 1970 og utover mot 1990 tallet. Rapporten konkluderer videre med at det ikke er noen klar sammenheng mellom deltakelse i fagbevegelser og makroøkonomisk utvikling. Forskjellene synes å kunne forklares ut fra det faktum at i USA har man desentraliserte lønnsforhandlinger og en langt mer motvillig part blant arbeidsgiverne.

Det er særlig Chicago skolens neo-liberalisme anført av markante økonomer som Milton Friedman, deres innflytelse førte til en dreining mot en fri markeds policy og de etterfølgende tiltak (deregulering av arbeidsmarkeder og finanssektoren etc.) førte til forverrede forhold for den amerikanske fagbevegelsen. «Reagonomics» som dette programmet ofte er blitt kalt var svært negativt innstilt til fagbevegelser, Milton Friedman sa en gang «grupper har ikke rettigheter det er det bare individer som har», i likhet med Friedrich Hayek mente han at fagbevegelsen var en slags avstamming fra anti-liberalt egalitaristisk tankegods han selv ville ha seg frabedt. Reagans engelske motstykke jernladyen Margareth Thatcher fulgte noe av den samme linjen, der foranlediget av det man kaller «misnøyens vinter» begrepet ble lånt fra Shakespeares Richard den tredje. Dette er en plausibel forklaring på hvorfor utviklingen i USA og Storbritannia skiller seg fra en del andre OECD land. Fagbevegelser ble i de to nevnte landene regelrett slått ned på, samtidig ble handel internasjonalisert og man fikk i langt større grad globale finansmarkeder. Men som nevnt tidligere var ikke denne utviklingen helt representativ for OECD landene. Nederland Belgia og Norge var blant flere land som opplevde nedgang på 80 tallet men stabilisering på 90 tallet.  Rapporten til Blanchflower hevder at forskjellene mellom disse landene dreier seg om arbeidsmarkedsreguleringer, det pekes spesielt på at det er lettere å ansette og si opp arbeidere i USA enn i Canada (som for øvrig har en utvikling med styrket fagbevegelse). Videre er det viktig å peke på at i USA og Canada gjelder ikke fagbevegelsens lønns og arbeidsbetingelser for øvrig arbeidskraft.

For å oppsummere de faktorene som synes å utgjøre de forskjellige tetthetsratene for fagbevegelser i OECD landene er oppfatninger om individets rett kontra kollektiv tenkning. Dette synes å være en avgjørende forskjell som i sin tur har ført til at forskjelligartet regelverk har gitt både incentiver og disincentiver til medlem i fagbevegelser. Lønnsforhandlingsstrukturene og arbeidsmarkedsreguleringene er en annen avgjørende faktor, Desentraliserte forhandlinger ser ut til å gjøre fagforeninger mindre relevante for arbeiderne. I den sammenheng kan man nevne en del konkrete tiltak som ble utført av Margareth Thatcher, privatisering av statseide selskaper, redusert skatt slik at man kunne ta i bruk private pensjonsordninger og elimineringen av det såkalte Wage councils som fastsatte minstelønn. Dette er gode eksempel på tiltak som fungerer som disincentiver til medlemskap i fagbevegelser.

I Norge har man hatt et lavere konfliktnivå og langt mindre aggresjon ved forhandlingsbordet, dette har i sin tur ført til mer moderate krav fra begge parter. I nyere tid har tetthetsraten i den norske fagbevegelsen sunket noe men holder seg over femti prosent i følge forskning.no, det er bred politisk forståelse for fagbevegelsens krav til og med det konservative partiet Høyre er nokså lydhøre for fagbevegelsen. LO og NHO har vist kompromissvilje i en lang rekke saker. I Norge har heller ikke liberal markedstenkning så sterkt fotfeste. Norsk samfunnsliv er sterkt preget av det egalitære synet Hayek kaller for «det intellektuelle forræderiet» et system Hayek mener vil føre til den totale ødeleggelse av hele markedssystemet på lang sikt. Han mener at denne formen for blandingsøkonomi leder gradvis mot sosialisme og at det tømmer begrep som frihet og demokrati for substansielt innhold. Mange økonomer mener at den velferdsstaten som man har utviklet i en rekke europeiske land på sikt ikke er levedyktig ved at den er altfor kostbar. I Norge møter man en rekke utfordringer på dette punktet tross en enorm materiell velstand. Demografien har blitt en utfordring da man har en forestående eldrebølge å bekymre seg for, trygdeutbetalingene er for høye og sykefraværet når til tider nesten perverse høyder. Det kan være en viss dekning for å hevde at de kollektive rettighetene har gitt disincentiver til innsats og hardt arbeid.  «sosial rettferdighet» og andre venstre demagogiske begrep har fått bred om seg i en slik grad at de enorme oppgavene staten har påtatt seg ser ut til å spise statskassen. Norge er langt i fra det nivået vi burde være på både utdanning forskning og innovasjon, samt at vi har en altfor stor del unge uføretrygdede. Det virker ikke som politikerne tar grep for å endre dette da slike tiltak vil være særdeles upopulære, man har det ganske komfortabelt med disse ordningene slik som de er hvor enn ufornuftige de måtte være på lang sikt.

Fagbevegelsens innvirkning på samfunnet og demokratiet

Fagforeninger er tilsynelatende en positiv utvikling og har bidratt til viktige endringer for liv og helse etter at den industrielle revolusjonen endret samfunnet til det ugjenkjennelige. De har over tid bidratt til en flatere lønn kortere arbeidsdager og mindre deltidsarbeid. Forholdene som rådet spesielt i England etter den industrielle revolusjonen var uholdbare på dette punktet hadde Marx sitt på det tørre for en gangs skyld. Det kanskje viktigste bidraget til fagforeningene var å få på plass grunnleggende regulering for barnearbeid og sykelønn.

Men som skal grupper ha rettigheter? Er det ikke som Milton Friedman sa forbeholdt individer, det er på mange måter et demokratisk problem at pressgrupper skal kunne flytte enorme summer over statsbudsjettet med bruk av utpressingslignende metoder. Hayek går så langt som å kalle dette systemet «the decay of democracy». Dette begrunner han med at demokrati i sin rette betydning ikke innebærer at en lovgivende forsamling kan bli enig om hva som helst og kalle det lov. Han mener at det ikke er klart nok skille mellom lovgivende og utøvende makt. Når de samme som skal skrive lover skal drive med forvaltning og utøve statens tvangsmonopol, får man ifølge Hayek et slags eneveldig demokrati et demokrati uten grenser. Når ett enkelt parti kan forme et helt samfunn er man kommet dit hvor ordet demokrati er helt tømt for substans. Hayek mener det demokratiske maskineriet har satt representantene i en slik situasjon at for å bli gjenvalgt må de gå med på å bli utpresset av disse enkeltgruppene som ikke representerer en majoritet men en gruppe som krever goder på bekostning av andre grupper og individer. Dette mener han er grunnen til den store politikerforakten som råder i mange land, og han karakteriserer dette systemet som regelrett korrupsjon. Mange vil hevde at liberale som Hayek og Friedman neglisjerer moralsk ansvar,  og det som verre er bidrar til et samfunn preget av ulikhet. Hayek og Friedman på sin side mener at selve begrepet «sosial rettferdighet» er en pseudo-etisk myte, det er en del av det de kaller «det intellektuelle forræderiet» som skal gi en moralsk argumentasjon for å gi spesielle grupper krav på rettigheter foran andre individer noe de mener strider mot prinsippet om at alle er like for loven. Dette er et prinsipp som nesten er to tusen år gammelt den verdikonservative Cicero sa «justice must be observed even to the lowest» undertegnede beklager å ikke erindre frasen på latin. Jeg mener at arbeidstakeres betingelser er viktig i denne debatten men man må ikke trekke i retning av sosialisme eller sosialistisk lignende strukturer. Dette vil føre til en forringing av markedets usynlige hånd. Jeg har videre ingen tro på at noen kan designe et dynamisk marked ingen kan forutse endringer og loven skal sette rammer for anstendig atferd der de samme regler gjelder for alle. Markedet løser ikke alt og en markedsfilosofi kan ikke være rammeverk for alle løsninger men det er svært viktig å beskytte markedet samt legge til rette for åpen konkurranse. En markedsorientert økonomisk struktur får vi det som John Stuart Mill kalte mest mulig lykke for flest mulig ikke alle.

Preben Berg Motland

Kilder:

Law legislation and liberty vol 3. The political order of a free people av Friedrich A.Hayek

http://www.dartmouth.edu/~blnchflr/papers/UnionsOECD.pdf

http://www.forskning.no/artikler/2011/august/294508